blogg.no » motmobbing

EN MOBBEHISTORIE -nr.29- Sendt inn av "Hanne"

Jeg husker ikke helt når problemene startet, men jeg har aldri hatt mange venner eller mange støttespillere i livet mitt. Pappaen min har aldri vert der for meg, han har alltid vert fraværende og lite oppmerksom. Min mor derimot, har vert en helt fantastisk person og alltid hjulpet meg når jeg har hatt det vondt! Så jeg vil bare takke henne aller først. 

Den aller første episoden husker jeg så godt.. Det var i 5. klasse på barneskolen og jeg hadde akkurat begynt på ny skole. Klassen min bestod av sportsidioter som jeg liker og kalle dem, og stortsett megselv. Jeg har aldri vert godt i sport, og vi skulle ha fotball turnering på skolen. Alle i klassen ble tvunget til å være med å spille iallefall en kamp, og jeg ble plassert i mål. Jeg slapp inn mål for mål, og guttene ble bare surere og surere. Tilslutt ble en av gutta så sint at han gikk og reiv meg ut av målet og slo meg midt i trynet mens lærerne så på. Han fikk seg mye kjeft, men jeg måtte på sykehuset med knekt nese. I uker etterpå ville jeg ikke gå på skolen, jeg var jo så stygg med en bandasje midt i ansiktet. Men pappa tvang meg. Etter den fotballkampen var jeg helt alene. 

En av guttene i den klassen, "Kristian", var vell den aller verste. Det var han som hadde knekt nesa mi, men når lærerne ikke var tilstede så gikk han løs på meg.. I begynnelsen var det bare ord, veldig sårende ord som fortsatt sitter dypt inne i meg og gnager på sjela mi. Det var ord som holdte på å ødelegge meg fra innsiden. Ingen i klassen brydde seg om hvordan Kristian behandlet meg, han var bare morsom syntes de og hang seg ofte med. Så dette led jeg med hver dag fram til...

Sommeren før jeg begynte i 7. klasse trodde jeg skulle forandre alt. Det flyttet ei ny jente til nabolaget mitt, og vi ble fort venner. Vi hadde de samme interessene og hadde det faktisk veldig morsomt ilag. Så kom dagen vi begynte på skolen, og hun havnet i samme klasse som meg. Det var det verste som kunne hendt, greit at ingen på skolen likte meg, men klassen min var jo verst. De første dagene gikk helt greit uten noen sårende ord eller kommentarer. Men så kom sjokket. "Therese", min venninne, hadde hengt seg sammen med jente gjengen i klassen min. Hun var ingenting som hun hadde vert bare noen uker før.. De begynte å lugge meg, jage meg inn på do i friminuttene og låse meg inne til vaktmesteren kom å låste meg ut, etter gymmen mens jeg var i dusjen så kastet de skoene mine opp på taket.. Om vinteren tok de alle bøkene mine og kastet de ut av vinduet, og på våren tok de alle klærne mine og la alt midt på fotballbanen så jeg måtte gå ut i bare håndkle og hendte dem.. Alt skjedde så fort og alt tæret på meg psykisk. 

Så skulle vi begynne på ungdomsskolen, hvor jeg håpet på noe nytt. Men denne gang ei.. Jentene var like spydige, og guttene var værre enn noen sinne. De slo meg, banket meg kraftig opp. Tilslutt klarte jeg ikke mer.. Jeg stakk av til nabobyen hvor jeg bodde hos ei venninne. Politiet lette etter meg i tre dager før de fant meg og jeg ble brakt tilbake til hjembyen min. Det var den dagen barneværnet ble blandet inn. Jeg ble stemplet som det pøbelbarnet. Og det ble jeg jo bare mer og mer. Jo mer jeg ble plaget, jo mer galt gjorde jeg. Jeg fikk meg noen venner som var eldre enn meg, som fikk meg til å gjøre grusomme ting.. Jeg begynte å røyke, jeg drakk i ukedagene når jeg egentlig burde vert på skolen. Jeg var hjemme til middag bare og stakk rett ut igjen. Ofte kom jeg ikke hjem på kveldene, da vandret jeg gatelangs.. En dag bommet jeg en røyk hos en av mine eldre venner, det må ha vert noe sterkere i den røyken for jeg trodde virkelig jeg skulle dø. Jeg fikk panikk og dro hjem hvor min mor var veldig sur. Så det endte med at jeg slo henne tre ganger i ansiktet og beit henne så hun måtte på sykehuset og ta ei stivkrampesprøyte. 

Jeg var aldri på skolen lenger.. Jeg satt heller i skogen med alkohol, en kniv og røyk. Kniven ble brukt til å lage dype kutt på begge armer og ben. Jeg har masse arr den dag i dag, og jeg angrer. En gang møtte jeg "Kristian" utenom skolen, og han banket meg opp. Han og tre av kompisene hans. Da var det virkelig nok. Jeg satt med kniven til halsen på rommet mitt og gråt, jeg skulle ta mitt eget liv. Men jeg må ha hatt englevakt, for min mor kom inn på rommet i siste øyeblikk og fikk kjørt meg opp til sykehuset. Armene og bena mine blødde og blødde, og jeg måtte sy 5sting på det ene kuttet på benet. Etter dette begynte jeg å gå til psykolog. Jeg torde ikke fortelle mamma om alt dette, det var for tungt så å prate med en vilt fremmed var faktisk bedre. Psykologen hadde min tilatelse til å fortelle mamma om dette, og på grunn av alt som hadde skjedd flyttet jeg og mamma langt bort. Hun skulle hjelpe meg, med alt. Og jeg er så takknemlig!

Idag stortrives jeg, jeg har verdens beste kjæreste og noen fantastiske venner som stiller opp for meg! Mammaen min er verdens beste, jeg kunne ikke klart det uten henne. Og at vi flyttet, det er det beste som har skjedd meg! Hvis ikke vi hadde flyttet, tror jeg faktisk ikke at jeg hadde levd den dag i dag..
Hilsen Hanne

EN MOBBEHISTORIE -nr.28- Sendt inn av "Nathalie"

Hei :)

1-4 klasse på skolen gikk egentli ganske greit, jeg likte meg godt, og hadde en god del venninner.
rett før jul i 4 klasse, begynte en ny jente i klassen, og hun har vert bestevenninnen min siden, og hun er den eneste jeg fortsatt er sammen med, eller snakker med i det hele tatt, av de jeg gikk i klasse med på barneskolen.
det har hele tiden vert 1 gutt i klassen(han vil jeg kalle T) , som alltid skulle vise seg frem, og være sterkere enn alle andre, og heve seg over alle andre. det gikk spesielt utover meg, siden jeg var ganske svak, og jeg var ikke direkte feit, men jeg var heller ikke tynn, jeg hadde noen kilo mer enn de andre jentene.
av og til kunne vi være kjempe gode venner, men noen dager, kunne han være frekk mot meg, noen ganger kunne han til og med slå meg.
jeg turte ikke si fra til noen, for da ble jeg kalt "klagerunge" o.l , og det var virkelig ikke noe jeg ville. siden skolen jeg gikk på var ganske liten, må vi bytte skole etter 5.klasse.
da ble det hele mye verre. bestevenninnen min, Amanda, flyttet fordi moren hennes fant jeg ny kjæreste, men hun bodde ikke langt unna, men for langt til å fortsette i samme klasse som meg.
vi gikk fra å være 10stk, til å bli 19. først gikk det ganske fint, og jeg fikk fred. i 7.klasse, fikk vi en ny gutt i klassen, han vil jeg kalle "han nye". jeg ble etter hvert ganske forelska i "han nye".
jeg ble fortalt at jeg ikke var bra nok, at jeg var for feit, og jeg ble slått hver dag. det var T som skulle tøffe seg. jeg gikk aldri med bare tshorte, for da kunne folk se alle blåmerkene jeg hadde på armen . bading og gym prøvde jeg å unngå så ofte som mulig, siden jeg hatet mer enn noe annet og vise meg i bikini, og da kunne alle lærerene se blåmerkene.
men en gang, måtte jeg ha bading, enten jeg ville eller ikke. da vi var i garderoben og shifta, kom gymlæreren.
hun holdt meg igjen i garderoben etter at alle hadde gått, så spurte hun meg hva alle blåmerkene var. redd som jeg var, fortalte jeg henne ikke sannheten, jeg sa bare at jeg er litt uheldig av meg å går på ting som dør handtak, og diverse innimellom, hun trodde på det, og enda en gang slapp T unna. i oktober, ble jeg og "han nye" sammen, å ting ble litt bedre, jeg ble venn med flere av jentene i klassen. en dag var jeg på besøk hos "han nye" og vi satt først å så en film, så snakket vi en stund, før jeg måtte hjem.
dagen etterpå, da jeg kom på skolen, fikk jeg vite at han hadde løyet til alle jentene, mine venninner, om at jeg følte at jeg ikke passet inn blant dem, og at jeg følte at de hatet meg, noe som ikke var sant. heldigvis, trodde de på meg da jeg sa at de ikke var sant.
etter det, slo jeg opp med "han nye" siden han bare løy hele tida.
T ble værre,  han kalte meg feit, og stygg, å slo og sparket meg hver dag.
en dag var jeg på fotballbana i friminuttet og spilte fotball, plutselig kom han bort og dyttet meg bakfra så jeg fløy fremover og landa på kne. da jeg skulle bøye opp hodet, kom en annen gutt fra klassen under og sparket meg i ansiktet. han traff nesen, og jeg begynte å blø nese blod, da jentene i klasse så dette, sprang de bort og ble med meg nedpå jentedoen og noen jenta lærer.
etter det, sprakk jeg og fortalte læreren min alt, om hvordan det hadde vert siste året. det ble møte mellom meg, T og læreren, og han måtte ståover friminuttene i 2 dager, og sitte inne å gjøre oppgaver som læreren min printa ut til han. og viss han fortsatte, skulle jeg si fra med engang, og han skulle miste flere friminutt.
etter det, ble det hele bedre. jeg begynte på ungdomsskolen, og fikk mange nye venninner. første halvåret gikk kjempe fint, men jeg viste hele tiden at en av jentene i klassen var kraftig sjalu på meg, siden jeg ble så god venn med bestevenninna hennes, så da jeg kom tilbake etter juleferien, starta ryktene, utestenginga, og alt som følte med. selvtilliten min som hadde steget en god del siste halvåret, sank plutselig lenger ned enn den hadde vert før. ryktene ble verre, og under en elevsamtale med læreren min, fikk jeg sagt det meste av det, og han lovte at han skulle gjøre alt han kunne, men ingenting skjedde. samtidig, var det en av lærerene mine som hele tiden skulle trykke med ned, og drite meg ut. la oss kalle henne "fru lilla" (hun hadde ALT i lilla, klærne, til og med håret og sminken var alltid lilla !) det fikk vi heldigvis slutt på etterhvert, og hun har mistet jobben som kontakt lærer. men elevene fortsatte, og det ble verre. en gutt i klassen min, la oss kalle han "voldelig" han begynte og hate meg helt ut av det blå, og et friminutt satt jeg sammen med venninnene mine, to jenter i klassen som jeg fortsatt har god kontakt med :) da kom han plutselig og hoppa opp på benken ved siden av meg, og begynte og trakke på lårene mine, og du kan vell si at han ikke var liten og spinkel, heller stikk motsatt. han var høy, og litt større enn de fleste andre.
hver kveld gråt jeg meg i søvn når jeg tenkte på at neste dag sikkert ble akkurat lik. siste halvåret i 8.klasse, var jeg borte fra skolen i gjennomsnitt 2-3 dager i uka, og gikk derfor glipp av mye.
det var fordi noen dager, klarte jeg ikke dra på skolen, når jeg viste at jeg ble blå uansett.
en av siste dagene i 8.klasse, klikka det for meg, hver gang noen opnet kjeften til meg å sa noe negativt, så svarte jeg tilbake..
dette var i mai-juni, og siden april hadde jeg vist at det var siste året mitt på denne skolen, jeg hadde bestemt meg for å begynne på skolen Amanda gikk på.
jeg var hos rådgiveren på skolen, og snakket om mobbingen, men det var ikke til hjelp, hun fortalte meg at jeg gravde meg ned i et hull for meg selv og gjorde alt verre en det var. og at vist jeg byttet skole, vant mobberne, men skulle jeg gå der å lide 2 år til og kansje til og med ødlegge for utdanningen min(pga fraværet) for at mobberne ikke skulle "vinne"? da ble jeg direkte sint, og gikk der i fra. kontakt læreren min prøvde også å få meg til å fortsette, og heller bytte klasse eller noe sånt, og at han skulle gjøre alt han kunne for å få fiksa det, men det hadde jeg hørt før.
å bytte skole er det beste valget jeg noen gang har tatt ! livet mitt har blitt masse masse bedre, og selvtilliten min er nesten på topp igjen ! jeg har verdens mest fantastiske bestevenninner, som har hjelpt meg "på plass igjen".
Hilsen Nathalie

EN MOBBEHISTORIE -nr.27- Sendt inn av "So"

 

Hei, jeg er en 15 år gammel jente som tenkte at jeg kunne fortelle min historie. Jeg velger å forbli anonym fordi dette pågår fortsatt.

 

Siden barneskolen har jeg vært annerledes. Jeg har aldri likt å være som alle andre. Hver dag prøver jeg å skille meg ut, og det er trolig derfor jeg har blitt mobbet og fortsatt blir mobbet.

 

I begynnelsen av barneskolen var jeg ei virkelig guttejente. Jeg var den eneste jenta som sparket fotball, alle vennene mine var gutter, og jentene kunne ikke fordra meg. I deres øyne var jeg like fæl som de ?guttelus-infiserte?-guttene som gikk i klassen. Jeg ble stengt ute av jentene, og etter hvert ble jeg også stengt ute av guttene.

 

Jeg fortsatte på fotball, og det var det som holdt humøret mitt oppe. Selv om guttene som gikk på laget mitt kunne være noen drittsekker av og til, så var det ikke noe som var bedre enn å løpe rundt med ballen mellom beina mine.

 

Så kom 7. klasse. Det kom ei ny jente på skolen, og jeg ble umiddelbart bestevenn med henne. Det hun sa, trodde jeg på. Vi ble også bestevenn med to andre jenter, og vi ble bitchene i klassen vår. Vi gikk rundt og snakket stygt om alt og alle, og de snakket stygt om oss.

 

Jeg husker spesielt en episode når jeg hadde rotet rundt i et skap hjemme, og funnet en lue som hadde tilhørt min oldemor. Jeg spurte mamma om jeg kunne bruke den på skolen dagen etter, og hun sa tvilende ja. Når jeg kom på skolen tok en av guttene lua og slengte den i gjørma. Da ble det rett og slett for mye, og jeg hamret løs på han. Men denne gutten var muskuløs selv i en alder av 12 år, og hadde ADHD. Han tok fort overtaket, og slengte meg i bakken. Han sparket og sparket og sparket, helt til jeg besvimte. Da gikk han unna, og når jeg kom til bevisstheten, så løp jeg. Jeg fortsatte å løpe helt til jeg hadde løpt til innsjøen i nærheten. Der satt jeg. Jeg satt der i noe som virket som en evighet. Lærerne fant meg etter et par timer.

Jeg ble fulgt opp til skolen, hvor vi hadde en av de verste samtalene jeg noensinne har hatt. Tårene trillet og vi var høylytte og ondskapsfulle.

 

Så begynte ungdomsskolen. Jeg brøyt ut av den vennekretsen jeg hadde vært i. Jeg ville ikke være en av de frekke jentene lenger. Jeg ville være meg selv. Jeg hadde alltid vært smart, og det viste seg virkelig når vi begynte med karakterer. Etter første semester så hadde jeg et gjennomsnitt på 5,5.

 

Men det at jeg var smart, og samtidig begynte å kle meg litt annerledes enn alle andre, ble ikke godt tatt imot. Etter en stund ble jeg kalt hippien, pga det jeg likte best å gå kledd i, var kjoler og skjørt, med blomstermønster og hele pakka! Det var ikke så ille. Men når folk begynte med ryktene så ville marerittet ikke stoppe!

 

Jeg kan fortelle om et rykte som pågår nå. Jeg skal nå begynne i 10. og rundt meg går folk og sier hvor løs jeg er. Selv om jeg er jomfru og har aldri gjort noe i det hele tatt til å fortjene dette ryktet så har jeg tydeligvis ligget med 3 forskjellige gutter denne våren og sommeren. Og de guttene jeg ?har ligget? med, er tydeligvis de som har satt ut dette ryktet.

Så nå er jeg ei horete hippie som skryter altfor mye av sine karakterer, og som bare kan gå å dø.

 

Ungdomsskolen kan være helt forjævlig. Men jeg har mine venner, og jeg vet at etter en stund så vil dette bare gi seg. Jeg er sterkere enn de fleste. Men jeg har opplevd mye som ingen burde få oppleve. Jeg kunne ha skrevet enda en del ting. Men det er mye som jeg bare greier å fortelle mine nærmeste venner. Selv om dette er skrevet anonymt.

 

Min historie er nok ikke den aller verste, men når du opplever det selv, så virker det som om verden din blir snudd opp ned..

 

Hilsen So

 

EN MOBBEHISTORIE -nr.26- Sendt inn av "Kristina"

Mobbehistorien min er vell kanskje litt innvikla, men skal prøve så godt som jeg kan. 

Jeg velger å kalle meg selv Kristina, ettersom folk det innebærer ikke tåler at jeg forteller sannheten. Historien er også veldig forkortet så folk skal slippe å sitte i syv lange å syv brede for å bli ferdig. 


Jeg kommer fra en familie som det ikke er noe galt med, i mine øyne og mange andres. Såklart er det småfeil her og der, men ikke noe direkte galt. Men, med meg var alt galt da jeg begynte i første klasse. Jeg fikk ei venninde den dagen vi starta som heter 'Linn' - jeg og Linn ble veldig gode venner, vi ble med hverandre hjem fra skolen ganske ofte og var sammen ganske ofte på skolen også. Vi var den gang 5 jenter i klassen. Ei som vi like greit kan kalle 'Siv' ble den jenta som visstnok skulle bli populær. Hun lurte alle sammen rett rundt lillefinger'n allerede i første klasse. Hun klarte derfor å få Linn i mot meg! Jeg begynte da å holde meg sammen med guttene istedet, for de var mer verdige. Etterhvert ble vi bare 3 jenter i klassen. Meg, Linn og Siv! 3 går aldri bra, så da ble det bare guttene jeg hang sammen med.


Da jeg begynte i 6. Klasse hadde jeg gått 6 år i å bli kalt feit, stygg, gutt og diverse som tæra på meg hver eneste dag. Å si noe til foreldrene mine var utelukket, og med en storebror som var en av de tøffe i klassen så turte jeg ikke å fortelle eller vise til han at jeg var ett mobbeoffer. Han hadde jo allerede starta på 1.året på vgs da jeg begynte i 6. klasse, så nå var jeg ''endelig'' fri slik at han slapp å bli dratt inn i det. 
Etterhvert så begynte også lærerne å si masse dritt til meg, de sa at jeg var ikke verd noe at det var ikke skolen som var ett problem men familien min. Det var nemmelig familien min sin feil at jeg var den jeg hadde blitt. Jeg ble puffa ned ei murtrapp med 14 trinn, og jeg så ikke ut da jeg kom hjem - men sa bare til mamma at vi hadde spilt fotball - noe som hun gikk rett på ettersom jeg aldri gråt eller noe. Jeg pleide å skrive i en bok alt som plaga meg, og den har jeg gjemt ett fint sted hvor jeg håper jeg en dag vil glemme. 


8.klassen, da jeg hadde gått i noen år med mobbing igjen så bestemte jeg meg for å begynne å slå tilbake. Jeg var mildt sagt drit lei av å bli mobbet, puffet, slått og baksnakket hele tiden - så nå var det på tide å ta hevn. Er masse episoder fra da jeg tok hevn, men tar de som kanskje er verst, allefall i mine øyne. Jeg satt en dag på klasserommet å vippa på stolen. Ene læreren som vi kaller 'Ove' han tålte aldri at vi gjorde det, og han gikk bare tilfeldigvis forbi klasserommet. Da han så meg kom han i full fart inn og puffa meg ned fra stolen, så jeg fikk brannsår inni hendene.
Da koka det og jeg reiste meg i fart, kleip, slo og banka han og kalte han masse dritt og sa at nå var jeg så forbanna lei av at han aldri kunne la meg være i fred! Etterpå gikk han inn på naborommet og fortalte rektoren vår 'Håkon' hva som hadde skjedd. Håkon henta meg og kjefta huden full på meg om at nå fikk jeg til helvette å roe meg ned og at skolen var da for faen en mobbefri skole, så slike løgner ville han ikke ha. (Han hadde fått informasjon om alle episodene, men Siv var jo den populære, så alle trodde på henne) Han sa at han skulle ringe psykologen min og avtale ett møte, for nå var han LEI! Samme uka skulle han ha møte med psykologen min og mamma.
Jeg hadde gått til psykolog i mange år for at jeg nekta å snakke om noe hjemme og for at jeg fikk spiseproblemer + flere år med selvskading. Jeg fikk ikke inn på møtet, så når mamma kom ut så hun skikkelig sur ut. Jeg gikk bare på rommet å satte meg på datan for å gjøre lekser. Da pappa kom hjem fra jobb så hørte jeg de kjefta, så jeg gikk inn og pappa fortalte meg at de hadde sagt på møtet at jeg var skada i hodet og at de anbefalte at jeg skulle ha fått skjekka meg. Skolen var fortsatt ''mobbefri'' og ingenting var galt der. Jeg ble kjempe lei meg, for det var og er ikke noe galt med meg.



Mobbingen fortsatte og da vi var ferdig i 9. klasse var jeg så glad for at nå var det bare ett år igjen. Noen dager etter ferien startet så mista jeg broren min i selvmord. Det ble en hard og tøff vri på livet og jeg kjente nå, at selvskadingen skulle sluttes med. Plutselig skulle Siv begynne å bli så god venn, hun skulle liksom hjelpe meg gjennom sorgen og virka som at vi hadde vært bestevenner hele livet. Flaks for henne at hun trudde hun var god venn, for jeg villa ikke snakke med henne engang. 
Da skolen begynte igjen så Siv bare stygt på meg og snakka om meg hele tiden. Hun begynte å si at ikke rart alle hata meg når de nå hadde fått bevis på hvor tapersk den familien min var. Jeg sa til meg selv hele tiden at hun burde ikke si en dritt om 'Kristian' - broren min, for da ble det en kraftig smell. Hun fikk også alle i klassen mot meg, og fikk folk til å si ting om Kristian. Jeg klikka og banka Siv, sa at hvis jeg hørte noe mer nå, ble det enda værre. Hun turte ikke å si noe mer det året, og det var nok best for henne.



Jeg flytta flere mil unna kommunen for å begynne på vgs og jeg har aldri hatt det så bra som jeg er nå. Nå er jeg over 18 år, snart 19 - har en samboer jeg deler alt med, tilogmed hele livet mitt, min kjære datter. Nå når jeg kommer til kommunen jeg kommer fra og snakker med de jeg gikk i klasse med, sier de at de har aldri trodd på det Siv sa om meg, men hun har veldig sjefete foreldre som får det akkurat som de vil. Siv sitter kanskje ikke igjen med så masse venner som hun kanskje tror. Men, hun klarer ikke å ødelegge livet mitt mer nå! Jeg slår hardt tilbake hvis hun begynner igjen! Men, jeg lever livet sammen med kjæreste, gode venner og mitt kjære barn. Hva mer kan man ønske seg? Eneste jeg bekymrer meg for hver eneste dag nå, er at min datter 'Nathalie' skal gjennomgå det samme som meg. 

Hilsen Kristina

DENNE KORTFILMEN BURDE ALLE SE !

Ungsomstiden er akkurat som man beskriver her. I værste tilfeller. Jeg synes jenta som har lagt denne har vært kjempeflink til å få fram de fleste elemtene der ting går galt i ungdomstiden.

Laget av Sara Emilie Tandberg. Gripende video, tusen takk!

 

 

EN MOBBEHISTORIE -nr.25- Sendt inn av "June"

Det hele startet på barneskolen i 3 klasse, da mobbet noen jenter meg for pålegget jeg spiste på maten min.Fordi at de ikke likte det, så begynte de å mobbe meg for at jeg spiste det.Så til slutt sluttet jeg å spise det, så jeg spiste det ikke mange år og når jeg begynte å spise det igjen.Så spiste jeg det bare hjemme når foreldrene mine var hjemme, fordi jeg ikke ville bli mobbet for hva jeg spiste.Så for bare et par år tilbake når jeg skulle spise, offentlig var jeg veldig forsiktig med hva jeg spiste osv.

Fordi jeg var redd for å bli mobbet for det igjen, sånn som nå i det seinere når jeg har fått meg kjæreste.Så sier han æsj til mye spiser å han har sagt jeg er ekkel som spiser det ene og det andre.Men det har jeg vært sterk å sagt nei, hva er ekkelt med det osv.Jeg er enda litt forsiktig med hva jeg spiser offentlig, jeg var/er veldig redd for å spise offentlig fordi jeg er redd for å bli mobbet for åssen jeg spiser.Så jeg liker ikke å spise på selskaper store familiemiddager osv, fordi når folk se r på meg når jeg spiser skjer det noe med kroppen min.

Å da får jeg en tanke om at de mener at jeg spiser stygt eller på en rar måte.Også var jeg redd for å spise for mye en tid også, for var veldig redd for at folk skulle tro at jeg spiste mye.Så gikk årene med mobbing 6 klasse kom, mamma og pappa gikk fra hverandre det var veldig tungt.Så fikk jeg mobbing og det, men så flyttet jeg,mamma og broren min til oppland.Å jeg trudde jeg skulle få det mye bedre der, å at ingen skulle mobbe meg.Men gjett? Jo jeg blei mobbet fra første skole dag tenk, glemmer aldri mobbingen fra 7 klasse og til ung skolen.Da hadde jeg det fælt husker jeg, begynte å grine for ingen ting fordi jeg hadde det aldri bra på skolen.Mamma spurte alltid om jeg hadde hatt det bra på skolen, jeg svarte ja hatt det kjempe fint.Men hadde jeg det egntlig?nei det hadde jeg ikke, så jeg lå mange timer om dagen på rommet å gråt.Første skole dag var det to gutter som begynte å mobbe meg pga navnet mitt June, fordi mente at jeg egntlig var gutt.Bare at jeg hadde blitt jente fordi jeg hadde liksom detti oppå et piggtrå gjerde.

Så da hadde jeg liksom fått innover tiss(sorry utrykket), så da mente disse guttene at jeg foreldrene mine hadde funnet på nytt navn til meg June.Men de kalte meg for Rune, for det var liksom det jeg egntlig het mente de.Jeg husker at jeg blei sur og sint på de, å utrolig lei meg dette holdt de på med vær dag hele 7 klasse.De mobbet også med litt andre små ting også.Disse to gutta fikk til slutt med seg alle guttene i klassen og noen i 6 klasse.Husker jeg alltid var redd for å gjøre noe, for jeg tenkte at jeg nå blir jeg sikkert mobbet for at jeg gjør det å liksom.Så var det sommerferie og fri fra mobbing, så etter ferien skulle jeg begynne på ung skolen.Jeg tenkte at de har sikekrt blitt litt mer voksne å sluttet med det.Men neida det hadde de ikke, så tok vist feil igjen da.Første dagen på ung skolen husker jeg utrolig godt.Den husker jeg utrolig godt, fordi da var det sånn at alle lærere og elever møttes ute i skolegården.For da skulle dem ha sånn opprop for å sjekke hvem som var der, å når rektor sa navnet mitt.Så sa han ikke June som jeg heter men Rune og etternavnet mitt, alle i hele skolegården begynte å le utenom meg og ei utrolig god vennine av meg.Så etter en stund så sa eller nei kanskje det var June, jeg bare gikk og svarte ikke på det.Fy flate da blei jeg utrolig lei meg, så da når alle hørte det så begynte omtrent alle guttene på skolen å mobbe meg for det.Alle gikk å kalte meg for Rune, det var så utrolig sårt.Alle mobbet meg for den jeg var alle trudde jo på det guttene sa.Mamma ante ingen ting om at jeg blei mobbet, men først nå i 2010 hun fikk vite det.Jeg tørte jo ikke si noe til noen ville bare være for meg selv.

Dette forsatte til 9 klasse sommeren til 10 klasse flyttet vi igjen.Til et sted som heter i akershus vil ikke nevne hvilket, mamam fikk jo seg ny kjæreste det var helt greit.Han virka veldig grei noe han er også, men syntes det var rart at en ny mann skulle begynne å bestemme over meg det var tungt husker jeg.Holdt med at mamma og pappa skulle det,tenkte at denne gangen når vi flyttet at nå er vi tross alt i 10 klasse.Så da må vel folk ha vokst litt, jeg blei fort kjent med den nye nabojenta.Hun vriket utrolig koselig, så da blei jeg fort kjent med de andre jentene.Som brukte å henge sammen der, husker de lurte på om jeg ville være med på klubben der.Jeg sa jo ja var utrolig glad for å kunne bli med å at de ville ha meg med, så da blei jeg jo kjent med enda flere.Disse jentene var jeg med veldig mye den sommeren før vi skulle begynne i 10 klasse.Dette skoleåret gikk ganske greit egntlig, fram til slutten av det fordi da var det mange av mine venner.Som trudde jeg skulket men jeg blei veldig dårlig, var hos legen flere ganger i uken.Var noe nytt hele tiden med kroppen min.Men til slutt fant vennene min eut at det var faktisk santa t jeg hadde vært såpass dårlig.Følte at når jeg kom tilbake etter at jeg hadde vært så dårlig, så alle skikkelig stygt på meg.Det var ikke noe koselig, Nå i dag har jeg det ganske så bra egntlig.Har en kjæreste,bor i leilighet sammen med han.Skal begynne å utdanne meg som fotograf i august om alt går etter planen, til vanlig jobber jeg i fotostudio så tar veldig mye bilder.Men ja dette var min historie.Kunne ha skrivd så mye mer for det er mere, men det blir så langt så jeg får nesten avslutte her.

Hilsen June

EN MOBBEHISTORIE -nr.24- Sendt inn av "Jannicke"




Det er nå 7år siden mobbingen sluttet...man skulle tro livet mitt er perfekt, jeg er 21år, nygift, vi eier egen leilighet og planlegger barn.

men det er et stort skår i gleden, for jeg plages av angst, jeg er sykmeldt og greier nesten ikke å gå ut alene...alt pga mobbingen som skjedde fra 1-9.klasse.
jeg og min mobber (vi kaller henne chris) gikk i samme klasse på barneskolen og i paralellklasser på ungdomsskolen.
jeg hadde alltid vært den tøffe jenta som ingen fikk pille på nesa, men det var utenom skoletiden...på skolen var jeg stille og rolig, og alltid redd...redd for hva som kom til å skje når klokka ringte ut til friminutt.
fra 1- 5klasse gikk mobbingen ut på å dytte meg ned i søledammer og gjørme, for så å være såå snill, grei og støttende da vi kom inn i klasserommet.
for chris var VELDIG grei så lenge læreren var i nærheten, og hun var veldig slu...ingen av mine venner viste at hun var slik mot meg, for hun gjorde bare ting når ingen andre var i nærheten.
etter 5.klasse gikk mobbingen over i at hun fant på ting jag hadde sagt om henne...hun kunne komme bort og si "koffer har du kallt mæ hore??" og selvfølgelig nektet jeg for å ha sagt noe slik, for jeg hadde jo ikke sagt det, men hun ga seg ikke og kom med trussler om at "vis du sir nå sånn igjen så ska æ send vennan mine fra u.skolen på dæ".
hun gikk også og sa at jeg var feit, og stygg, og at ingen ville noen sinne ville ha meg...jeg kom til å være alene for alltid.
nå brydde hun seg ikke noe om hvem som hørte hva hun sa, for nå hørtes det jo ut som om det var jeg som var den frekke av oss, som gikk rundt og sa slikt om henne.
denne mobbingen pågikk fram til 9.klasse da det toppet seg.
vi skulle inn etter et friminut, og som alltid hadde chris kommet bort til meg og beskylt meg for noe, og jeg nektet som vanlig.
og i tilegg sa hun at vis jeg kom på skoleballet den helga, skulle hun få noen til å banke meg til ingen kunne kjenne meg igjen.
jegville bare komme meg bort, og skulle til å gå inn da hun rev meg i håret og jakka, jeg kom meg ut av jakka, og la igjen en solid hårdott før jeg gikk inn til timen.
gjennom hele timen satt jeg med gråten i halsen, og håpet at ingen skulle si noe til meg.
det var vinter, og nå hadde jeg ingen jakke...men jeg måtte jo hjem.
jeg hadde avtalt med 2 av mine venner at vi skulle gå sammen hjem, men da jeg kom ut, så jeg at jakka mi lå i en søledam...det var som om noe inni meg brast...jeg gråt og gråt, venninene mine fulgte meg hjem, der jeg løp rett opp på rommet mitt, og gråt litt mer.
da jeg følte at jeg greide å beherske alt, gikk jeg ned til pappa for å spørre om penger til å gå på butikken, men det gikk ikke som planlagt.
pappa spurte hvordan det hadde gått på skolen den dagen...jeg fallt på kne og fortalte alt til pappa mens jeg gråt som jeg aldri har grått verken før eller senere.
da mamma kom hjem fortalte pappa hva som hadde skjedd...mamma ble selvfølgelig fly forbanna og ba meg komme ned for å fortelle henne alt.
så ringte hun til chris for å snakke med henne...og hun fortalte henne at vis hun så mye som så på meg igjen, skulle vi anmelde henne.
jeg ble hjemme dagen etter fordi jeg var så redd for hva som kunne skje...og mamma ble med meg på skoleballet.
rett etter alt dette møtte jeg mannen min, og han har vært min klippe gjennom alt dette. han har vært her når jeg må gråte litt, og han har vært her når jeg er forbanna og trenger noen å få det ut på.
og han har vært her for meg nå som jeg ikke greier noen ting...han er det beste som kunne skjedd meg.
og at han har holdt ut er utrolig, for de siste årene har jeg blitt FEIT, har gått opp over 40kg som en ettervirkning av mobbingen, ble deprimert og spiste mye godis(tålte heller ikke hormonene i p-pillene, som også gjorde at jeg la på meg...men det var en dårlig kombo), og nå får jeg ikke til å få det av igjen...trener 3-4 ganger i uka og spiser sunt, men kiloene kliper seg fast.
og nå har vi vært sammen i 7år og vært gift i 3mnd :) så jeg endte iværtfall ikke opp alene :)
vi har prøvd å få barn i 2år nå, men pga av vekta mi så er det vanskelig.
dette ble VELDIG rotete, men håper dere skjønner sammenhengen lell :)
Hilsen Jannicke

EN MOBBEHISTORIE -nr.23- Sendt inn av "Sofie"


Jeg går gjennom gangen på skolen. Ser blikkene jeg får mot meg. Hører hviskingen
om meg, egentlig så er det vel ikke hvisking heller,  for den er blitt høyere
nu.. folk bryr seg ikke om jeg hører det, det er nok sikkert det de vil. Folk
jeg går forbi dytter til meg.. ikke vennskapelig men hadrt, det er blitt så
normalt nu, ser aldri mer på dem som gjør det jeg vet det så godt fra før. 

Jeg er nesten ute av gangen nu, da kommer r..e til meg."heia stygga, hvordan
kan du tørre å vise deg på skolen så stygg som du er" eller "du kan se nu .....
stygga har gått nu" jeg hører folk flirer.. alle koser seg når de kan slenge
dritten til meg, tror ikke de forsår hvor det sårer, tror ikke de forstår hva
de gjør mot meg, for jeg har jo aldri vist at jeg har brydd meg. Har aldri vist
hva jeg har følt,  men inne i meg rives alt i biter.. alt detter sammen vær gang
jeg hører dette, å det får aldri tid til å bygge seg opp får det blir knust
igjen.. 

Den siste biten ut av skolen ser jeg på veggene.. kan det omentrent utenatt det
som står der... men i dag var det kommet en ny "er det ikke på tide at du dør
snart nu stygga" jeg vet den er til meg, bare jeg blir omtalt som stygga
dessuten er 90 % av alt som står på veggen til meg der. Igjen later jeg som jeg
ikke ser det, vil ikke at folk skal se at jeg bryr meg. Men jeg kjenner at
tårene presser på, men jeg klarer akkurat å holde dem tilbake nu er blitt flik
til det i det siste. Har jo fått god trening. 

jeg er endelig ut av skolen.. men på ingen måte fri fra plagingen.. tenker på å
dra til byen.. men vil ikke klare å lese alt dritten som står på bussestoppet om
meg. Så jeg begynner å går hjem. 

Når jeg kommer inn døren kan i alle fall ikke folk plage meg mer kunne man vel
trodd. Men feil. selv inne i mitt lille trygge hus når de inn. Rett som det er
kommer det inne meldinger på mobilen der det står "du hadde gjort oss en stor
tjeneste vist du tok ditt liv, vi hadde vært deg evig takknemmelig" eller
lignende. Åpner jeg mailen min ser jeg linje på linje men slike ting.. jeg
klarer ikke mer... vil bare slappe av nu.. jeg går bare å surrer til klokken
blir ca 10 legger meg ned men får ikke sove.. eller tankene min den dagen
kommer tilbake.. men nå klarer jeg ikke holde tårene tilbake lenger de kommer
fritt ut. Jeg gråter meg i søvn, men selv i søvne er de der.. ordene gjentas å
gjentas.




Som så alt for mange andre var mobbing noe som preget barne og ungdomssole årene mine. Når jeg gikk ut av ungdomsskolen var jeg langt nede, klarte ikke se  meg selv i speilet. jeg var så sikker på at alt som ble sagt var sant. jeg var redd for og gå ut døra, redd for og bli sett. 
jeg startet på vidregående og trodde at nu kansje alt skulle li annerledes at nu sskulle jeg slippe unna, jeg skulle få venner. Men den gang ei jeg havnet i klassen med mange av mine tidligere klassekamerater. Og tro meg ingenting var endret.
Det gikk ikke mange dager før jeg sluttet, ikke snakk om at jeg holdt ut der, og det var jo ingen som kunne bestemme at jeg skulle gå på skole lenger.
Et helt år satt jeg bare inne og var redd for og g ut døra.



Året etter fikk jeg flytte vekk fra byen, jeg fikk en helt ny start der ingen viste hvem jeg var. Mn fortid var det kun jeg som kjente. Jeg fikk mange gode venner og selvtilliten kom rask tilbake men frykten l og lurte enda. jeg mtte jo hjem en gang. dette unne jo ikke vare evig. i julen var jeg hjemme og besøkte mamma. alt var tilbake til det vanlige jeg var s redd klarte ikke gå ut dra. for gudskyld jeg var blitt 18år gammel. når skulle jeg klare og komme over dette?
Jeg dro tilbake til skolen.
Ikke så langt ute på året tikket det inn en melding, det hadde vært en stygg dødsulykke i hjem byen min. navnet på den døde ble ettervært offentliggjort. jeg satt på skolen når jeg hørte det. tårene strømmet jeg klarte ikke holde de tilbake. Jeg prøvde og forklare hvorfor jeg gråt men fikk ikke frem noe. Alle trodde jo jeg hadde mistet en venn. Hvem kunne vel vite at jeg gråt gledens tårer. Alt jeg endelig følte meg fri.
Lederen for mobberne var død, kunne ikke skade meg mer.



Du er borte, du er dø. 
Og vet du hva? Jeg er ikke trist. 
Det du har gjort vil jeg aldri glemme. 
Jeg håper virkelig du er fornøyd. 
Det og ødelegge et annet meneskes liv er ikke lett, 
Men trøst deg, du klarte det. 

Du er borte, du er dø. 
Og vet du hva? Jeg er glad. 
Det du har gjort vil jeg aldri tilgi. 
Du knuste et liv, du knuste meg. 
Du gikk virkelig innfor det. 
Men trøst deg, du klarte det 

Du er borte, du er død. 
Og vet du hva? Jeg er fri. 
Det du har gjort kan jeg nå legge bak meg. 
Nå kan jeg bygge meg selv opp igjen. 
Du gikk virkelig inn for det. 
Men jeg trøster meg
For jeg er nå fri og du er død.




Hilsen Sofie

http://sofiiiet.blogg.no

EN MOBBEHISTORIE -nr.22- Sendt inn av "Stine"

Dette gjør meg vondt og lese. Dagens historie er rett og slett altfor urettferdig ! Jeg håper vedkommende som gjorde dette, sliter med det i ettertid. Ja jeg gjør faktisk det..

Dagens historie:




Dette er en historie fra nåværende dager.

Dette er en vanskelig historie å skrive, men føler det er greit om jeg kan vise hvordan noen mennesker kan være!
Det hele begynte når jeg skulle begynne på vidregående, da skjedde det noe tragisk i livet mitt. Ble utsatt for voldtekt av en utlending. Etter noen mnd etter dette ble det mye bråk ettersom jeg anmedlte han. 
Endte med jeg måtte gå med volsalarm siden jeg fikk så masse drapstrussler. De fulgte etter meg, og tlf å innternett ble bombandert. Følte meg ikke så stor der jeg gikk, hadde heldigvis venner & famile som støttet meg.

Men så fant jeg meg en gutt, en gutt som passet på meg - en som fikk meg til å føle meg trygg. Jeg ble storm forelsket. Trudde selvsagt at han var hele verden. Må jo samt nevne etter en slik historie jeg hadde bak meg
så var det deilig og endelig kunne føle seg trygg. Etter mnd og uker gikk, ble det til vi hadde sex. Det er jo selvfølgelig normalt, jeg var helt skjokkert over hvor lenge han i det hele tatt ventet på at jeg 
skulle bli klar i første omgang. Men etter en stund klarte det værste å skje. Jadda jeg ble gravid. Ble helt fortvilet, og denne gutten var jo den som betydde alt så det siste jeg tenkte var at jeg var alene om det.
Men der tok jeg helt feil, han klikket i vinkler. Han dro ut døra etter jeg hadde fortalt han det, også ringte han meg der han sa : "Jeg driter i om du er gravid, jeg er sammen med en annen - vært det hele tiden også"

Der og da nektet jeg for det. Selvfølgelig var han ikke det, jeg aner ikke hvor mange ganger jeg ringte. Tilga han for alt. Bare han kom tilbake. Etter litt begynte skolen og mitt andre år skulle begynne. 
Og hans nye dame gikk på skolen, jeg har aldri i hele mitt liv vært så redd og følt meg så liten når de først satte i gang. Ble latter, og slang kommentarer etter meg over alt jeg gikk. Satte seg ved sina meg i 
" Forum" og kalte meg for det ene og det andre.

Noen av vandre historiene som gikk var at jeg hadde blitt (psykopat). For i følge denne nye dama hadde jeg lurt den stakkars kjærsten hennes. Da hadde vi i (følge henne, aldri hatt et forhold)
De dultet borti meg når jeg gikk forbi. Dyttet sekken min i bakken, så maten og bøkene datt utover. 
Jeg hadde jo fast bestemt meg for og beholde barne mitt. Og dette var grunnen for all mobbingen. Så rullet det inn trussler på tlf, og kraftig mobbing over til. Han ringte meg og hang meg ut
til latter, forran hun og vennene han sis. 

Jeg hadde det tøft, ettersom en rettsak skulle begynne, og den personen som hadde betydd så mye for meg, snudde seg totalt om. Jeg gikk ned kraftig i vekt og karkaterene gikk også ned. Var så vidt jeg besto i faga.
Husker den ene gangen jeg skulle gå igjennom forum der jeg fikk høre det ene etter det andre. Vandre historier har jo en liten tildense til og utvikle seg fra det ene til det andre. Fikk til slutt høre at nå 
hadde jeg rykte på meg " den jenta som lurte kjærsten, så hun kunne bli gravid så han aldri forlot hun ". "At hun hadde kasta opp p pillene, så hun fikk et barn"

Men vær gang han ringte tilga jeg han, og spurte vær gang om vi kunne snakke om det. Han sa jo selvfølgelig ja - men kom aldri. Neida når han ringte da hørte jeg bare masse folk i bakgrunn som lo og snakka 
om hvor forferdelig stygg og feit jeg var - og at jeg burte passe meg ellers fikk jeg grise julig osv. Noe som egenlig er litt rart når jeg da veide 45 kilo. Spørr du meg så er det langt derrifra mye. 
Det ble mye vekt tap pga av det som hadde skjedd + voldtekten.
Etter jeg nå hadde gått over tiden, og en abort hadde vært forsent ble det mere drastisk så ble til.
Han ringte nok en gang, og sa "Det er mitt barn og, så jeg har nå rettigheter til og være med på og bestemme ". Jeg var jo overlykkelig og sa ja. Selvfølgelig kan du det. Der vi ble ening om at han skulle komme til meg.
Det skulle jeg aldri ha gjort, jeg fikk grundig julig av han. Han sparka meg ned å boksa meg i magen. Og det siste han sa, så vankelig var det ! ;) Mens han lo og gikk sin vei.

Jeg måtte jo ned på sykhuset, der jeg fikk beskjed av dama som var der med meg. Hun så på meg og sa : Du som er så ung, har mange år igjen. Og fortalte at her er det ingen liv. Verden raste virkelig sammen.
Det værste av alt, var når jeg kom tilbake på skolen, stod hun kjærringa med vennene hennes og lo høylytt om hvor kult det var at jeg hadde mista babyn min.  

Den dagen idag når jeg ser tilbake på den tiden, er det mye jeg ville hatt forandret og mye sinne som ligger der enda. 
Og jeg vet ikke hva jeg skulle uten vennene mine på skolen, som var der sammen med meg. Og all den støtten familien min ga meg.

Skulle ønske av hele mitt hjerte, at jeg sa ifra til noen og fikk hjelp. Det jeg skal frem til, er at man må ikke takkle alt sammen selv. 
Det er viktig og stoppe mobbing

Hilsen Stine

EN MOBBEHISTORIE -nr.21- Sendt inn av "Hanna"

Det hele startet vell da jeg begynte på skolen. Jeg var ikke som alle andre.
De var helt norske og gikk fint kledd med fint oppsatt hår og rene klær. jeg var halvt engelsk, gikk i skjørt og gjørmete gummistøvler og slapt hår. De var snille i starten og jeg fikk to bestevenninner, men de flyttet like etter skolestart. Jeg ble alene og kommentarene kom på meg som en foss. "du er så stygg!"
"du er teit, du burde ikke leve" "for en stygg jakke du har" Jeg tenkte ikke så mye over det i starten, men når mobbingen utviklet seg til vold ble jeg litt redd. Jeg gikk bare i 1 klasse og havnet allerede i slosskamp. Vi var bare jenter i klassen min siden vi bodde på en plass lå på landet. Lærerne merket ikke noe spesielt, de satt inne på kontoret og hygget seg med kaffe og kaker og små prat. Jeg var ute i skolegården og fikk stygge kommentar slengt etter meg, og noen slag i magen og dytting og sparking. Jeg husker fortsatt den dagen jeg hadde fått meg en nydelig rosa jakke meg glitter på. Jeg hadde kjøpt den på ferie i syden og jeg var så utrolig stolt over den. Jeg kom på skolen. 

Alt gikk fint til første friminuttet. Jeg ble slengt inn i veggen og fikk høre at jakken min var noe av det styggeste de hadde sett. Jeg klikket og det endte med enda et slagsmål. Jeg dro hjem satte meg i trappen og gråt. Mamma kom og satte seg ved siden av meg og trøstet meg. Hun hadde sett alt (huset lå rett ved siden av skolen).
Foreldrene mine prøvde å snakke med lærerne og rektor men de sa ingenting var galt. Mamma ble fortvilet og gråt. Pappa ble skuffet...
Slosskampene forsatte og ingenting ble merket. En dag ble jeg så forbanna at jeg lot gå utover læreren min. Jeg reiv henne i håret og hun hylte. Jeg endte opp på rektors kontor. Der satt jeg helt stum til mamma og pappa kom. Rektor sa jeg hadde AD/HD. Mamma og pappa nektet. Da jeg hadde gått et halvt år i 2 klassen flyttet vi... Jeg var den utforstående igjen... Jeg ble mobbet fra første skoledag av, stygge kommentarer, vold, jeg ble låst inn på toalettet, jeg ble slått, (jeg mistet faktisk en tann da jeg ble slått ned) Jeg gikk på toalettet og den værste mobberen John fulgte etter og låste opp, jeg hadde akuratt fått på meg buksene og han kom seg inn. Jeg hylte og læreren kom og rev tak i han, jeg satt i kroken og gråt.  
Da vi begynte på den nye barneskolen ble det ikke slutt på mobbingen som jeg hadde håpet. John mobbet enda mere og vi fikk en ny jente i klassen som het Katarina, hun var ikke noe snillere selv. Jeg hadde nettopp piercet ørene til et bryllup jeg skulle i og kom på skolen og var så stolt. Men da vi satt i lytte kroken begynte Katarina å hviske i øret mitt "du er dritt stygg Hanna, du tok bare hull i ørene så folk skulle like deg, så guttene skulle like deg. Fy faen så stygg du er" Jeg hvisket tilbake "jeg tok dem fordi jeg skulle i bryllup, jeg vil ikke ha gutter" da fikk jeg svar tilbake "Gjorde du faen ikke din jævla lesbe" Jeg unnskyldte meg til læreren og sprang ut på toalettet, rev ut øredobbene og satte meg ned og gråt.
Noen uker etter kom jeg inn fra friminutt, læreren var sur fordi noen hadde gått inn meg sko så gulvet var gjørmete, jeg sa "det var Mats som gjorde det" Læreren gikk ut, og John smelte meg inn i veggen og ropte " Det var ikke Mats som gjorde det, forstår du det? Hæ?" Så knabbet han til seg en spiss blyant og prøvde å stikke meg med den, jeg hylte og dyttet han tilbake. Jeg satte meg ned på gulvet og gråt og gråt. John gikk og slo ei jente i klassen min i magen. Vi sprang ut i gangen begge to. Noen elever i klassen fortalte læreren hva som hadde skjedd og John ble sendt hjem etter en trussel fra faren min.
Så begynte jeg i 5. Jeg ble bestevenn med problem barnet Victoria. Jeg kom inn i gjengen hennes som var den verste mobbegjengen på hele skolen. Vi mobbet andre og hverandre. Etter en stund ble det for mye for oss begge, gjengen gikk imot oss og kalte oss stygge ting. 

Det ringte inn etter en stor krangel i et friminutt. Jeg sto igjen med Victoria på toppen av gressbakken og gråt. Vi gikk inn da lærerne ropte på oss, og de ville snakke med oss, vi fortalte alt sammen og fikk fra fra timen... Vennskapet med Victoria tok slutt da hun trua søsteren min med kniv.
I 6 klassen begynte mobbingen å avta, men da var jeg helt ødelagt. Jeg mobbet vennene mine, jeg slo og jeg sparket og jeg spyttet. Jeg var rene djevelen. Fikk jeg en stygg kommentar slengte jeg gjerne en styggere tilbake. Jeg fikk problemer men de som hadde mobbet meg gjennom hele barneskolen fikk ingen problemer... De har fortsatt ikke fått noen problemer. De har sagt unnskyld til bestevenninnen min, men hun så på dem at de ikke mente det da de sa at hun skulle si unnskyld til meg fra dem.

På ungdoms skolen ble alle problemene mine tatt opp, jeg fikk det bedre, men i 10 ble alt verre igjen... Det endte meg at jeg skrev stil om hele livet mitt. Barnevernet ble involvert, og vi fikk hjelp. Det ble vanskelig til tider, og jeg og mamma var ikke venner på nesten 3 dager. Nå er jeg utrolig glad i henne og er utrolig lei meg for alt jeg har gjort mot familien min og venner. Jeg har fått det mye bedre. Jeg har blitt bestevenninne med ei jente som så alt som skjedde gjennom skolen og hun har støttet meg mere en noen venn har gjort. Jeg har blitt sterkere og driter rett og slett i det hvis jeg får en stygg kommentar fra noen. Er den skikkelig ille slenger jeg en tilbake. Da hører jeg ikke mere fra dem.
Jeg har mange venner og jeg elsker dem alle.

Hilsen Anna

EN MOBBEHISTORIE -nr.20- Sendt inn av "Anne Lise"

 

 



 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, dette er ikke lett å skrive om det selv om det er såpass lenge siden. Min mobbehistorie er fra 1 til 5 klasse på barneskolen. Folk sier til meg hele tiden når jeg skal fortelle min historie at jeg var veldig ung da, det kan vel ikke ha vært så alvorlig? Såpass små barn kan vel ikke gjøre så mye skade? Vel, du trenger ikke være så veldig gammel før du kan gjøre stor skade. Ødelegge masse for et annet menneske. Håper dette kan være til hjelp for noen

 

Jeg har alltid vært stille og sjenert, ikke en av de ?kule og populære?. Jeg var vel et lite skolelys på den tiden, alltid med nesa i ei bok. Vi flyttet ut på landet sommeren før jeg skulle begynne i 1 klasse, jeg kjente ingen og stedet var helt nytt og helt annerledes enn storbyen jeg bodde i før. I løpet av den sommeren fikk jeg en venninne, nabojenta, og vi hadde det kjempekjekt. Hun skulle begynne på skolen akkurat som meg, noe jeg selvfølgelig var kjempeglad for. Første skoledag husker jeg utrolig godt. Jeg var kledd i rosa fra topp til tå, til og med sekken var rosa, og jeg gledet meg. Jeg kom i samme klasse som venninnen min, og det første halve året var alt flott. Jeg var ikke av de mest populære, men jeg hadde noen venner.

 

 

Det er ikke så masse jeg husker fra denne perioden, jeg har fortrengt en del. Jeg er redd for å huske mer, hvem vet hva annet som kan ha skjedd. Legen har fortalt meg at det er helt normalt, hjernen går inn i en slags beskyttelsesmodus når du opplever noe så traumatisk. Jeg husker veldig godt at hver eneste dag satt jeg klar med ranselen pakket og jakken på, helt på kanten av stolen før det ringte ut for siste gang. Da spratt jeg opp og spurtet alt jeg kunne ut av klasserommet og ut til sykkelen. Jeg hoppet på den og syklet alt jeg klarte hjemover. Puste ut kunne jeg gjøre når jeg kom hjem. Dette gjorde jeg hver dag i alle de årene, jeg ville ikke la dem få fatt i meg. De gangene jeg ikke var rask nok så kastet de steiner, vann eller andre ting på meg mens de lo, eller de dyttet meg rundt og slo meg eller sparket. Hele tiden på steder på kroppen der ingen kunne se merker. Jeg har fremdeles mange arr over hele kroppen etter den tiden.

 

 

Skoledagen besto av å gjemme meg best mulig for at de ikke skulle få tak i meg. Jeg ble dyttet med hodet i do, de ødela klærne mine (jeg skyldte på at jeg var klønete hvis folk spurte), ødela ting som var mine og kalte meg mange stygge ting. Nabojenta og de få vennene jeg hadde hatt før de startet mobbingen, gjorde ingenting for å stoppe mobberne. Det gjorde ikke lærerne heller, de så det ikke. Jeg sa fra til en lærer en gang, hun tok for seg mobberne og sa at de måtte slutte med det. Selvfølgelig ble det bare verre etterpå, jeg var jo en skikkelig sladrehank. Og lærerne tok ikke tak i det. Det var ei jente som ledet hele greia, ?Kvisten?, og hun ble etter hvert naboen min da vi flyttet igjen i 3 klasse (jeg hoppet over 2 klasse). Jeg visste ikke at det var hun som var lederen, hun hadde aldri lagt en hånd på meg eller snakket med meg.

 

Da vi flyttet ble jeg og hun bestevenner. Jeg sov masse over hos henne, vi hang sammen som erteris, og som ved et trylleslag stoppet mobbingen. Det var helt fantastisk, jeg klarte knapt tro det! Men, etter en stund (tror det var mot slutten av 5 klasse) fortalte hun meg at hun ikke egentlig var vennen min, for hvem ville vel være venn med en så dum og stygg person som meg? Hun hadde bare latet som hun var vennen min, og så fortalt alt jeg sa til henne i fortrolighet videre til vennene sine, og så lo de av meg bak min rygg. Etter det gikk det rett nedoverbakke med meg, jeg var stadig syk og hjemme fra skolen, moren min har sagt i ettertid at jeg var som en skygge av meg selv. Familien ante ikke hva som foregikk, jeg var veldig påpasselig med å ikke si noe om. Jeg husker ikke helt når jeg traff bunnen, det var en gang etter Kvisten hadde avslørt seg selv og før vi sluttet for sommeren. Jeg orket ikke mer, var så dønn fortvilet.

 

Husker ennå den følelsen, total håpløshet. Jeg gikk ut i garasjen en dag jeg var helt alene hjemme og hentet et tau jeg hadde gjemt der. Vi bodde på landet den gangen, og det var et godt stykke til nærmeste nabo. Tauet bandt jeg til en gren i et tre i hagen, laget en løkke og la den om halsen. Selv i dag har jeg ingen forklaring på hva som skjedde, akkurat i det jeg skulle til å hoppe så skrek noen NEI. Jeg så ingen, men ble så redd at jeg gikk rett inn i seng og la meg under dyna. Tenker som så at det må ha vært et eller annet som ikke ville at jeg skulle dø :P Jeg fortalte ingenting til mamma og pappa om selvmordsforsøket, men fortalte alt om mobbingen. Jeg byttet skole og alt ble bedre, jeg fikk venner og kom meg ovenpå igjen. Men helt siden den perioden har jeg slitt med usikkerhet, null selvfølelse, ingen selvtillit og engstelse.

 

Jeg gikk til psykolog i flere år, men sluttet etter hvert fordi jeg ikke følte det hjalp. For et par år siden ble jeg syk, hadde magesmerter ingen visste hvorfor var der. Jeg spiste ingenting og ble slapp og helt elendig. Til sist lå jeg bare inne i senga, bundet av angst og smerter. Til slutt knakk jeg sammen og bare gråt og gråt og sa jeg ikke klarte mer. Jeg fikk ut alt, fikk snakket skikkelig med en person jeg stoler på, fikk ut absolutt alt, satt ord på alle følelsene. Det viser seg at du kan snakke deg i hjel om følelser og tanker og opplevelser uten at det funker det spøtt, du må kjenne det inni deg at det river. Aller helst gråte. Jeg gråt ikke en tåre over årene med mobbing helt siden jeg opplevde det. Smertene kom fra boblen med vonde følelser som til slutt sprakk, det er utrolig hva psyken kan gjøre med det fysiske! Jeg måtte bli fysisk syk før jeg fattet selv at det var noe galt, noe jeg ikke hadde fått bearbeidet.

 

 

Dette ble ganske langt, håper det var greit å lese, det ble litt rotete. Kjenner jeg kunne skrevet så masse mer, kunne sikkert skrevet en bok om alt. Mitt råd til folk er nok det at de må ikke gjemme ting inni seg, ikke tro at dine problemer er små og at du ikke skal bry folk med dem. Det var min feil, jeg ville ikke at andre folk skulle ta mine problemer over på seg, jeg ville ikke være en byrde. Det gjorde at jeg fikk en stor ?verkebyll? inni meg som til slutt gjorde meg fysisk syk. Du MÅ snakke om det, hvis ikke kommer det nok mest sannsynlig tilbake senere og spenner bein på deg så du tryner seriøst. Livet mitt har blitt radikalt endret, jeg er lykkelig for første gang på så mange år. Jeg er verdifull, og det er du også!

 

Hilsen Anne Lise

 

 

EN MOBBEHISTORIE -nr.19- Sendt inn av "Bergenserjenten"





Livet mitt var flott helt til jeg begynte på skolen. Jeg var nesten seks år gammel, liten, uskldig, og visste ikke hva som ventet meg. Som lita jente var jeg sjenert og usikker. Jeg var født med ett handikapp. Dette handikappet var fysisk, det vil si at alle kunne se det. Den ene armen min var anderledes enn andres. Likevel hadde jeg aldri opplevd å bli mobbet for det. Men dette skulle vise seg at ville forandre seg.

Fra første stund på skolen fikk jeg venner. Jeg var lykkelig, og trivdes godt. En dag kommenterte en gutt i klassen at jeg var så liten og tynn. Dette gikk innpå meg, men jeg sa det ikke til noen. De neste årene skulle vise seg å bli et helvete. Jeg ble mobbet, trakkasert, og til og med slått noen ganger. Jeg vil spesielt fortelle om den ene historien. Jeg spaserte ut i gangen etter lunsjen, og som vanlig skulle vi bare legge matboksen vår oppi sekken igjen. 

Etter dette skulle vi ut å ta friminutt. Men jeg kom aldri ut til friminuttet den dagen. Da jeg gikk ut i gangen ble jeg stengt inne av tre andre gutter som jeg gikk i klasse med. To av guttene stengte begge dørene til gangen, og fulgte med at ingen kom. Den tredje gutten skulle ta meg. De begynte med å si stygge ting til meg, kalle meg "kappis", "du er stygg fordi du har bare fire fingre på ene hånden din" osv. Etterhvert begynte den ene gutten å skubbe meg, og holdt meg oppover veggen. Han dro frem hånden min og skulle vise hvor stygg den var, og full av arr fra operasjonene jeg har hatt. Verre skulle det vise seg å bli. Han skubbet meg ned i bakken, og satt seg oppå meg. De to andre guttene ble ivrige, og ville være med. De slo og sparket meg masse. Til og med den dag i dag, kan jeg fortsatt føle sparkene, og kjenne smerten fra ordene de sa. Tilsslutt spyttet de på meg.


Selvfølgelig fikk noen andre i klassen med seg hva som foregikk. Men læreren kom forsent. Da hun endelig kom inn, lå jeg i bakken, full av spytt og blåmerker. Jeg hadde mange knipe merker på armen min som de ville gjøre enda styggere. De ringte min mor og hun kom å hentet meg. I flere dager verken snakket jeg, sov, lekte, eller gikk på skolen. Jeg lå hjemme og spydde av ordene som gikk om og om igjen inne i hodet mitt, og slagene jeg hadde fått i magen. Min mor tok meg tilslutt til legevakten, der de selvfølgelig fant ut at det meste var bare psykiske reaksjoner etter opplevelsen jeg hadde fått gjennomgå.


Guttene som gjorde dette mot meg fikk selvfølgelig høre det, og de rørte meg aldri igjen. Besteveninnen min var en stor og sterk jente, og hun tok faktisk han ene gutten og hang han opp etter veggen. Hun var så sint for hva han hadde gjort mot meg. Den dag i dag angrer jeg ikke på at hun gjorde det med han. Av og til fortjener faktisk mennesker å få kjenne litt på hva de har gjort mot andre. Han fikk uansett bare kjenne på en brøkdel av det jeg opplevde.


I dag er jeg atten år gammel og har ett flott liv. Jeg har ikke kontakt med disse guttene lenger, men når jeg møter på de er jeg heller ikke bitter. Vi var trossalt bare barn den gang, og barn kan være forferdelig slemme mot hverandre. Likevell er dette noe jeg aldri vil glemme. Jeg snakker sjeldent om det, og folk har vanskelig for å tro at det er sant når jeg forteller det. Uansett er dette noe jeg er ferdig med, men det kjennes godt å skrive det ned og få det fram. 


Hilsen Bergenserjenten

EN MOBBEHISTORIE -nr.18- Sendt inn av "Elvis"



Jeg er oppvokst på et lite tettsted på østlandet. Alle kjente alle, og vi hadde våre bygdetroll og bygdeoriginaler. Alt i alt et fint sted å vokse opp, med mange venner og venninner og nok å ta seg til på fritiden. Hele oppveksten har jeg vært opptatt av å ta vare på de som er yngre enn meg. I barnehagen lekte jeg med de som var yngre, og på skolen tok jeg gjerne ansvar for yngre familiemedlemmer eller andre elever. I stor grad var jeg aller mest med de som var yngre, fordi de så opp til meg eller fordi jeg gjerne ville ha ansvar for andre. 
 I førskolealder var aldri dette et problem, men da jeg ble skolejente på tidlig nittitallet, skjedde det flere ting. Jeg har alltid vært pliktoppfyllende. Har blitt fortalt at jeg aldri gråt når jeg var baby, spiste opp maten min og hadde respekt for voksne og det de sa. På skolen var jeg den samme jenta, og gjorde det svært bra i alle fag helt fra første klasse av. Jeg hørte til i skolesystemet, jeg passet inn i de fleste faglige kretser, men med jevngamle var jeg ikke en match. Vi var få elever i klassen, under 20. Et lite fåtall var jenter, og jeg var den odde. Jentene fungerte i par og jeg hadde ingen partner in crime. Allikevel var det slik de første par årene på skolen, at alle ba alle i bursdagsselskaper, og på den måten var vi en jentegjeng noen dager i året. Ved 12årsalder ble skillene tydeligere. Jeg leste masse bøker, og tilegnet meg kunnskap på mange områder, noe flere bet seg merke i. Skjellsordene orker jeg ikke en gang å lese/skrive selvom dette er mange år siden. Jeg var flink på skolen, derfor ble jeg holdt utenfor, sjikanert og latterliggjort. Jeg begynte å trekke mot barneskolen, når mine klassekamerater trakk mot ungdomsskolen. Jeg fortsatte å lære de yngre nye strikkhoppeleker og ulike typer paradishopping. Men jeg hadde ingen venner. Bare yngre elever som så opp til meg. 
 Ingen av klassekameratene mine så opp til meg. Jeg var plaget av migrene og "hvite skyer" foran øynene helt fra jeg var 12 år, og jeg hadde alltid vondt i magen. Gruet meg til skolen begynte, til friminuttene og tiden før timen begynte. Jeg orket ikke gå stien i skogen, klarte ikke se klassekameratene mine i øynene, og jeg sa ikke i fra. Jeg var et lett bytte, selvom det ikke forsvarer noe som helst. Om natten drømte jeg om å bli den store helten, den som sto opp for meg selv og de andre mobbeofrene på samme skole. Flere ganger kom hele gjenger fra klassen for å finne meg i friminuttene. De ropte ord som brenner i nakken fortsatt. Det var hverken banneord eller ting om utseendet mitt, men rett og slett sammensatte ord som gikk på at jeg var flink på skolen. For flink. Flinkere enn dem. Det gikk så langt at jeg med vilje skrev feil svar på prøver. Jeg kunne regne alle oppgavene, pusse ut svarene og skrive noe helt annet, kun for at ingen skulle spørre hvor mange poeng jeg fikk fordi jeg havnet på tavlen over de med best resultat. Jeg ville ikke synes. Ville ikke være den flinke.  
Historier som aldri forsvinner fra hukommelsen min er den gangen på vårparten da S sto på trappen, mens jeg sto nedenfor. Hun ropte på meg, og når jeg snudde meg sto hun med en stor isklump i hendene, og spurte om jeg ville ha den i hodet. Alle lo, untatt meg. Jeg sa ingenting, og hun slapp den. En annen gang kom jeg desverre 1 minutt tidligere enn jeg pleide inn fra friminuttet. Jeg pleide alltid å vente i trappen til jeg så at læreren var i gangen, da var det trygt. Denne gangen var jeg alene i mengden og K dyttet meg inn i et hjørne og kjørte kneet sitt opp i den tynne, uutviklede hofta mi flere ganger. Jeg kjenner nesten smerten enda. Kanskje var det ikke en gang smerte fra volden, men fordi ingen sa noe. I samme klasserom en stund senere gikk læreren ut av rommet. K stilte seg foran pulten min og jeg latet som jeg leste. Han hånte meg. På en måte som bare K kan. 
 Jo flere hendelser jeg skriver om, jo flere dukker opp i hukommelsen min. Det er fortsatt slik at om jeg ser K, så grøsser det nedover ryggen. Jeg skjelver, og blir usikker, men samtidig forbannet over at han fortsatt har et iskaldt grep om selvsikkerheten min. Mobbingen foregikk fra 6.klasse og langt utover videregående, selv om graden var ulik og mobbingen forskjellig. Den gangen Han i klassen over slo meg i hodet med en list. Alle lo. Den gangen den daværende kjæresten min la en annen jente over kateteret og latet som han "tok henne". Alle lo. Da den samme kjæresten sendte melding om at jeg var en hore. Jeg lo aldri. Jeg var alltid utenfor. Og av den grunn har jeg fortsatt vanskelig for å la jenter komme innpå meg, samtidig som jeg har brukt mye tid på at i alle fall guttene skal like meg. Fordi jeg var usikker lot jeg dere kysse meg, men alt jeg ville var å bli likt. Jeg setter ut piggene umiddelbart når noe skurrer. Dere fikk en bit av hjertet mitt. 
 Det var en gutt som var den aller verste. Han hadde en kjede av undersåtter, bestående av jenter og gutter som var uendelig feige. Selvfølgelig er det ikke lett å være ungdom, men det rettferdiggjør ingenting. Jeg kan aldri se for meg han som noe annet enn en guttunge. I mine øyne blir han aldri en mann, selv om alle voksne rundt oss alltid så på ham som sjarmerende, ydmyk og gavmild. Han var i alle fall gavmild med vonde ord og vold som ingen så.  
På mellomtrinnet var det fokus på hvor skoleflink jeg var og hvor teit det var, på ungdomsskolen var det utestengelse og baksnakking om alt fra utseendet mitt til juksing på prøver, mens på videregående var det utestengelse, utestengelse og utestengelse. Jeg har et positivt minne fra videregående. Utover det, føler jeg kun smerte for at ingen så meg. Hverken mobbingen eller meg som person. Når elever ved videregående skole inviterer 117 elever i bursdagen sin, men unngår å be de 3 siste elevene, da lurer jeg på hva som er årsaken. Alle ble bedt. Ikke jeg og mine to venner. (De to er det positive minnet jeg har fra fra videregående) Det er ikke slik at jeg er eller har vært totalt venneløs. Jeg har hatt mange familiemedlemmer jeg har et nært forhold til, et par veldig nære venner og noen venner som jeg snakker med en gang iblant. Problemet er at jeg aldri har hørt til. Hele oppveksten og ungdomstiden har jeg drømt om å få være med, lengtet etter godkjennelse og anerkjennelse for meg selv. Jeg har gjort dumme valg på grunn av den manglende selvtillitten og den mangeårige trakkaseringen. 
 Sannsynligvis ville ingen gjøre meg noe vondt, de var usikre selv også, men det gjorde innmari vondt. Det gjør fortsatt vondt. Jeg har virkelig gått inn for at alle de jeg møter, skal like meg, og det har tatt over 20 år å forstå at det ikke er mulig. Jeg har rotet på veien, blandet meg borti ting og personer som ikke har vært ideelle og ødelagt karakterene mine i forsøket. Alt som en kamp for å bli likt. Jeg overanalyserer alle situasjoner og har blitt utrolig oppmerksom på alle egne feil og mangler. Mange ganger glemmer jeg å glede meg over det som er nå. 
 Livserfaring? Nå er jeg ferdigutdannet og starter i jobb neste mandag. Jeg er i nærheten av å være voksen nå, og får jobbe med det jeg kan best, å undervise andre. Jeg har mennesker rundt meg som ikke snakker nedsettende. Jeg har kunnskap og erfaringer som andre kan dra nytte av. Jeg har glede, kjærlighet og lykke i livet mitt, som i større og større grad overskygger det vonde som har vært. Jeg har et håp om å bli den gode læreren. Jeg vil bli den som ser deg for den du er. Jeg ble ikke sett, men jeg vil synes nå. - Elvis

EN MOBBEHISTORIE -nr.17- Sendt inn av "Emma"

Nesten hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.



Det hele begynte for 12 år siden, da jeg flyttet til Norge fra Sverige. Jeg har asiatisk utseende pga. asiatiske gener, og skilte meg ut ifra mengen både fordi jeg var svensk og pga. utseendet mitt. Måtte begynne på ny skole i 2. klassen pga. flyttinga, og jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt å begynne på ny skole, i nytt land. Jeg skilte meg som sagt ut, og det tok ikke lang tid før ertinga begynte. Jeg ble kalt stygg og feit, selvom jeg hadde en normal vekt. Jeg tenke at det var normalt og at de sikkert skulle gi seg etterhvert, men det skjedde ikke, og ertinga gikk over til mobbing.

 Det var en guttegjeng på 3-4 stykker, med en person som "lederen" i gjengen, la oss kalle han for "Thomas". Når det ble vinter dyttet de meg i snøen mens de ropte stygge ting som "kineser! du er stygg og feit!" osv. Venninne mine var redde for at de også skulle bli dratt inn i det, så de trakk seg unna når de skjønte at det skulle skje. Det gikk så langt at jeg faktisk kom til skolen på morgenen før de i det hele tatt låste opp skolebygget, fordi "Thomas" og gjengen hans bodde i samme område som meg, og hadde samme vei til skolen som meg. Årene gikk, og mobbingen fortsatte. 

Skolen fikk vite at jeg ble plaget, men jeg følte ikke at de gjorde noe spesielt med det.. Så begynte ungdomsskolen, og klassen ble splittet. Måtte få meg nye venner, begynne i et nytt miljø igjen og i en ny klasse. Jeg hadde nå fått en del psykiske problem, som veldig dårlig selvtillit, hadde problemer med å stole på folk, og jeg hadde problemer med å knytte meg til folk. Jeg gikk fortsatt på samme skole som "Thomas", og jeg unngikk han så godt jeg kunne. Men alle de psykiske probleme satt enda inni meg, og ordene de har sagt tenkte jeg på hver dag. 

Til slutt sprakk det, og jeg klarte ikke mer. Jeg hadde holdt alle følelsene mine skjult, men nå klarte jeg ikke mer. Jeg var livredd for "Thomas" og gjengen hans, jeg var livredd for ordene de har sagt, for alt de har gjort mot meg. Jeg begynte å skade meg selv, å kutte/skjære meg selv med skarpe gjenstander. Til tider ble jeg så desperat at jeg brukte alt jeg kunne finne på rommet mitt, sånn at mamma ikke skulle merke noe. Jeg brukte nøkler og alt annet jeg hadde tilgjengelig på rommet som var skarpt. Mamma merket det likevel, selvom jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule de røde merkene på armen min. 

Hun prøvde å skaffe meg hjelp med en gang, men fikk bare avslag. Vi fikk beskjed om at man måtte være suicidal, og at psykologene ikke visste hvordan de skulle takle det (sånn jeg har oppfattet det). Det var såpass tabu at ingen kunne hjelpe oss, og selvskadingen fortsatte. Til slutt fikk jeg meg en kjæreste jeg møtte over nettet. Han likte meg virkelig for den jeg var, og han sa så utrolig mange fine ting til meg! Han gav selvtilliten min et skikkelig "boost", men til slutt gav han meg et ultimatum. "Det er meg eller kuttingen" sa han. Jeg har aldri kjent en så fantastisk gutt som han, så jeg prøvde alt jeg kunne, og sakte men sikkert klarte jeg å slutte med selvskadingen:) Forholdet vårt ble over etter 4,5 år, med mange gode minner. Og selv om det er slutt, så kommer jeg alltid til å huske han. Det var han som gav meg motivasjonen til å slutte med selvskadingen min! Jeg begynte å skrive dikt istedenfor for å få utløp for følelsene mine, i tillegg til at jeg endelig fikk hjelp hos psykolog, etter mye venting. 

Per dags dato er jeg helt friskmeldt psykisk, og jeg har det utrolig bra :)! 
Mammaen min har startet opp Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS, www.selvskading.org ) og det er noe som virkelig trengtes! Er utrolig stolt av det arbeidet hun gjør, og jeg er stolt av meg selv for hvor langt jeg har kommet! Jeg planlegger å skrive bok om oppveksten min, mobbingen og selvskadingen min, og skal starte skrivinga til høsten :) Vil oppfordre alle som har har blir mobbet eller driver med selvskading å få tak i hjelp, finn noen man kan snakke med! Alt blir mye lettere da, selvom det kan være j*vlig tungt til tider, så må man bare prøve så godt det går å være sterk. 

Er det virkelig verdt å la familie og andre nære gå rundt å være bekymret hele tiden for at noe skal gå galt? Vet at det er tungt, men prøv. Det hjelper til slutt, tro meg! Og hvis du trenger det, bruk god tid! Det viktigste er å få utløp for følelsene på andre måter :) Og hvis noen av dere der ute føler for det, kan dere få mailadressen min av Anette hvis dere føler for å ta en prat mellom oss to :) Jeg sender alle dere der ute som har det vondt masse gode tanker, og mange varme klemmer! <3 PS. her er en link til en artikkel jeg var med i for et par måneder siden: http://www.helgeland-arbeiderblad.no/nyheter/article4998258.ece :) - Emma.

EN MOBBEHISTORIE -nr.16- Sendt inn av "Dikte"

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?
 
Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 
 
Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.
 

Noen ganger kunne jeg ønsket at jeg ikke fantes. Det var da jeg begynte på den nye skolen i 2 klasse, alt begynte. Jeg var virkelig overvektig og feit. Man kunne se fettet henge utfor den rosa t skjorta, jeg hadde fått pupper før alle andre i bare 2 klasse, guttene i klassen var nok så umodne at de kunne mobbe meg hver eneste dag. Jeg var den snille som tok i mot all dritten de sa til meg, det såret meg veldig mye. Det hendte ofte at jeg kom hjem med MANGE blåmerker på føttene og armene, det var de som hadde lagd dem. En gjeng med gutter i klassen min drev å sparka meg så hardt de kunne i friminuttet, jeg bare stod der, uskyldig og beskjeden med all smerten. Lærerne brydde seg ikke noe særlig, de trodde det bare var en lek. Hvorfor akkurat meg? INGEN fortjener å bli mobbet. Det var mange ganger jeg fikk lyst å drepe alle som mobba meg, jeg grein meg i søvne hver eneste natt. Husker ikke hvordan jeg takla det..

Jeg sa det aldri til foreldrene mine, eller lærerne mine at alle mobba meg fordi jeg var så himla feit. Mobbinga forgikk i gym timene, matte timene og alle andre timer. Altså iløpet av hele barneskolen ble jeg mobba av de samme guttene. Det var en gutt som vi kaller mr.small, han gikk i min klasse. Han var den verste, nærma han seg meg ble jeg livredd, selv om han var lavere enn meg, jeg skalv og begynte nesten å grine, fordi jeg visste han kom til å slå/sparke meg. Men siden han hadde så mange venner så kunne han mobbe meg og dytte i meg hver gang jeg lista meg forbi han, fordi da fikk han status på skolen, barneskolen var nærmest et helvete. Jeg hadde det så forferdelig. Den dagen jeg fikk brannkopper og så ut som en forstukken vortegris, og gikk med plaster over hele ansiktet på skolen, da ble jeg mye mer mobba..

Og det ble ikke bedre den dagen vi hadde gym i 7.klasse, jeg hadde en t-skjorte og shorts på meg. Selvfølgelig viste flesket på magen og armene veldig godt, og jeg havna uheldigvis på siden av mr.small når vi skulle bli delt inn i grupper. Han snudde hodet sitt, så på meg og slo meg midt på flesket på magen OG armen, der skulderen er, under der om du forstår. Og han ledde, jeg fikk vondt, sprang grinende ut av gymsalen og gymlæreren brydde seg faktisk for en gang skyld. Hun sprang inn til meg som satt på dolåkket og grein sånn maskaraen rant, jeg så ut som et fugleskremsel der jeg satt. Gymlæreren min spurte hva som var galt, jeg fortalte det, hun gikk inn strengt og bestemt i gymsalen og dro med seg mr.small som gjorde dette mot meg. Jeg hadde fått nok og hadde sikkert et raseriannfall, jeg dro med meg læreren og mr.small, jeg var forbanna. Han kunne ikke få lov å mobbe meg mer nå, vi fôr ned til rektor, mr.small fikk MYE kjeft. Jeg fikk gå hjem, og neste dag, så han ikke på meg en gang, jeg tror han var redd meg. Fordi litt kraftige jenter kan også bli sure..

Nå til det verste, jeg skulle begynne i 8.klasse. Jeg fikk vite at mr.small skulle inn i min klasse. Jeg var fortapt tenkte jeg. Når høsten kom, og jeg så han to stoler foran meg på skolen, ble jeg litt glad. Jeg kunne endelig vise han hva jeg kan, i et friminutt han stod å prøvde å mobbe meg, så snakket jeg til han på en veldig streng måte. Jeg sa at han var den verste jeg kjenner, at han burde skjerpe seg. Jeg rekkte fingen til han, jeg så at han ble litt lei seg eller hjelpeløs.. Nå skal vi begynne i 10.klasse til høsten, jeg gleder meg. Ingen mobber meg nå, jeg fikk slutta alt i 8 klasse, alle stoppa. Jeg har blitt mye penere i utseende enn det jeg var på barneskolen. Jeg trener 3 ganger i uka, og spiser sunnere. På en måte vil jeg takke alle som har mobba meg gjennom barneskolen, jeg har fått utrolig mye selvtillit og er mer sikker på meg selv etter all mobbingen faktisk. Alt ordner seg til slutt, men det er du som må få en slutt på det. Vær sterk å si ifra på alvor. Jeg har aldri fått en unnskyldning fra mr.small eller de andre guttene som mobbet meg, men jeg ser på de at de angrer. Nå kan jeg snakke med mr.small uten noe som heter mobbing blander seg inn! Jeg er glad akkurat nå. Fikk endelig skrive ut tankene mine, ingen visste alt dette før nå. Jeg er blitt et veldig mye bedre menneske, jeg er positiv og glad og kler meg mye bedre enn før, har afrga håret og har ingen tannregulering. Ja, du kan bare gjette en gang hvor stygg jeg var iløpet av barneskolen. 

Hilsen Dikte

EN MOBBEHISTORIE -nr.15- Sendt inn av "Sofie fra Bærum"

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.




Det startet for fullt i midten av tredjeklasse. De andre barna hadde vært ekle mot meg gjennom hele barneskolen, men etter jul i tredjeklasse flyttet bestevenninnen min. Hun som alltid hadde beskyttet meg, tatt meg med vekk når guttene begynte å kalle meg feit. Jeg var alltid den største jenta i klassen, og jeg brydde meg ikke. Jeg har alltid hvert fornøyd med hvordan jeg ser ut. Derfor ble det ekstra ille å høre at jeg var stygg, feit og ikke burde eksistert. I starten etter at bestevennen min flyttet lot tok jeg det kaldt. Guttene fortsettet å si stygge ting og jeg ignorerte. Slik gikk det ut tredjeklasse. 

Da jeg kom tilbake til fjerdeklasse oppdaget jeg at jentene ikke ville snakke med meg, de ropte navnet mitt og løp. De lo av meg bak ryggen min og trøstet de som skulle sitte ved siden av meg i timene. ?Det går bra, du skal bra sitte ved siden av Sofie ut uken?, sa de. Jeg latet som jeg ikke hørte dem. Holdt meg inne i friminuttene eller satt på en benk alene. Så ble de bedre, de sluttet å være ekle, sånn plutselig. Jeg fikk sjokk. Det var tre stykker som kom til meg å ville leke. ?Anders?, ?Mina? og ?Ella?. Jeg ble helt satt ut og overlykkelig. Vi lagde en klubb vi kalte ?nintendoklubben?, og jeg roet meg ned, jeg hadde venner, og alt kom til å gå bra. Og alt var bra ut fjerdeklasse. Men da jeg begynte i femte ville ?Anders? snakke med meg mer. ?Mina? og ?Ella? begynte å snike seg rundt og kom med dumme unnskyldninger for hvorfor vi ikke kunne leke sammen. Vi hadde begynt på dans sammen, og plutselig byttet begge to kurs, uten å si i fra til meg. Jeg forstod ingenting. 

Men fortsatt lot jeg det gå, jeg ville ikke innse at folk ikke ville være vennen min. Helt til en dag jeg kom på skolen i 12 tiden siden jeg hadde vært hos tannlegen. Da finner jeg ?Anders? stående med klassebamsen, og hele klassen rundt han. Han har festet en snor rundt halsen på den og slår den i veggen. Alle barna står å ler. Jeg spør hva som er så gøy, og en av jentene ?Susanne? snur seg og sier : ?Vi later som det er seg, Sofie?. I det øyeblikket stoppet hjertet mitt et øyeblikk. Og noe begynte å boble i meg. Jeg var ferdig med å ta all dritten, og jeg angrep ?Susanne?. Jeg slo og sparket å rev henne i håret. Jeg var så sint og såret at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var det dummeste jeg kunne ha gjort. Nå syntes guttene i hvertfall at det var gøy å mobbe meg, og jentene fikk enda mer å baksnakke meg for. Gjennom femteklasse ble jeg sendt til rektor 10 ganger for ha å slått noen. Jeg hadde møter med helsesøster for å snakke om aggresjonen min, og når jeg prøvde å fortelle hva det var, så var det ingen som trodde meg. Da jeg begynte i 6.klasse orket jeg virkelig ikke mer. Jeg satt stille å ville ikke ha noen venner, jeg snakket ikke høyt i klassen, jeg gikk å satte meg inni skogen i friminuttene, jeg gjemte meg for de andre elevene. Men jeg hadde alltid noe å glede meg til etter skolen, jeg skulle i stallen eller på gitar spilling. Så jeg drømte meg bort til det. Det som ikke var så kult var når jentene fant ut av det. ?Hæ, driver duuuu med ridning, du må jo knuse hesten så stor som du er.. ? Alt jeg gjorde var galt. 
Det var mamma som reddet meg. Hun nektet at jeg skulle bli svak, så hun ba meg forsvare meg selv. Hun ba meg be dem stoppe. Etter juleferien i 6.klasse bestemte jeg meg for at det ikke kunne skade. Jeg ba om ordet i klassens time. ?unnskyld? Sa jeg. JEG jeg som hadde blitt plaget, dyttet og mobbet av alle de egoistiske ungene i klassen min. Ordet lå som oppkast i munnen min, men jeg gjennomførte. ?unnskyld for at jeg har slått dere, bitt dere og skreket til dere. Men det deres egen skyld.? jeg kan fortsatt huske utrykke til ?Anders? da jeg sa det. Han begynte å gråte. 
?jeg vil be dere slutte, slutt å si at jeg er feit, slutt å snakk stygt om meg, slutt å le av meg, slutt. Jeg blir lei meg, veldig lei meg. Jeg får ikke sove om nettene. Jeg har ikke lyst til å gå i klasse med dere lenger. Kan dere slutte? Lar dere meg være i fred, skal jeg la dere være i fred. Om dere er snille mot meg, er jeg snill mot dere.?
Da jeg var ferdig gikk jeg. Det var den beste følelsen i verden, jeg hadde sagt ?stopp?. Den samme kvelden dukket nesten alle jentene fra klassen opp på døra og så unnskyld til meg. Og dagen etter gjorde guttene det samme. Jeg ble plutselig invitert steder, folk lo med meg, ikke av meg, jeg fikk høre at jeg var pen. Resten av barneskolen ble bra. Jeg gledet meg til å gå på skolen for første gang. Det jeg angrer på var at jeg ikke sa stopp tidligere. 
Riktig nok så ble ikke alt bedre.. Da jeg begynte på ungdomskolen ble det ikke godtatt at jeg skilte meg ut. Jeg er fra Bærum, men har aldri hatt ?stilen?. Det at jeg gikk med klær fra cubus var ikke populært. At jeg ikke brukte sminke ble ofte nevnt. Men det er små ting som jeg overså. Jeg hadde venner som likte med meg, men som ofte sa:?Sofie, du kan ikke prøve å være LITT mindre freak??. Jeg prøvde ikke. Jeg ville ikke. Jeg kom meg gjennom ungdomskolen, ganske lei av at folka alltid skulle kommentere vekten min eller hva jeg hadde på meg. Jeg var ikke perfekt, jeg brukte ikke merke klær og jeg sa det jeg mente. Ikke populært. På VGS ble det lettere å rømme fra tingene. Klassen min var ekkel mot meg der også, men jeg hadde vokst så mye fra mobbingen på ungdomskolen, og barnskolen og det faktum at jeg sa stopp. Jeg karte ikke ta det til meg mer. Det falt av som regn på plast. Jeg gikk på teater, noe som heller ikke var godtatt, og der lærte jeg å ha det gøy. Jeg lærte å snakke i store forsamlinger, og jeg lærte å elske oppmerksomhet. Derfor kunne jeg snu alle kommentarene til noe positivt. Innerst inne såret de, men jeg kunne more meg med dem. Det var tåpelig Hvorfor skulle de gidde å bruke energi på å mobbe meg for å bruke sekk og joggebukse på skolen? Jeg må le når jeg tenker på det nå. 
Da jeg begynte på folkehøyskole i 2009 så oppdaget jeg at det er veldig mange som har slitt med mobbing, ikke bare meg. På FHS ble jeg aldri mobbet eller holdt utenfor, og jeg oppdaget hvor skikkelige mennesker kan være. Jeg oppdaget at en klasse kan være venner og glad i hverandre. Jeg er fortsatt litt i sjokk. 
Jeg vil anbefale alle som blir mobbet, uansett hvor vanskelig det er, å si i fra. Si stopp. Det hjalp for meg. Blir du mobbet så vil jeg også anbefale deg i å begynne på teater, det styrker selvtilliten noe voldsomt. MvH tidligere mobbeoffer, nåværende jente med mye selvtillit og mange gode venner. 

Hilsen Sofie Fra Bærum

EN MOBBEHISTORIE -nr.14- Sendt inn av "Mille Fabricius"

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

 

Idag er det en dansk jente som deler med oss: 


Jeg var 13-14 aar og gik i 7'ende klasse. Der var Anne i min klasse, som jeg havde vaeret bedste veninde med i mange aar, og paa et tidspunkt starter der en ny pige i vores klasse lad os kalde hende for Stella. Vi var bedste veninder i lang tid og vi var de 3 populaere piger i klassen. Jeg ved faktisk ikke helt hvad der gik galt, men jeg har altid vaeret min egen person og jeg har altid vaeret ligeglad med hvad andre syns om mig eller om det jeg goer. Jeg goer hvad jeg har lyst til. Og maaske var det det som gik galt at de ikke kunne " styrer" mig saadan som de gerne vil have det. 

Jeg tror lidt jeg har fortraengt detaljerne, og det er ogsaa lige meget. Men i starten var jeg bare ked af at gaa i skole, men til sidst graed jeg hver evig eneste dag inden jeg skulle afsted. Omme i skolen var der ingen som talte til mig. Alle inogrerede mig og hviskede om mig. Jeg kan huske en dag jeg havde taget en lidt fjollet hat paa. Saa var der en af pigerne fra paralel klassen som tog den fra mig og smed den i toilelettet. Jeg var lige kommet i skole, den dag gik jeg graedene hjem og kom aldrig tilbage til den klasse. Der var lang tid hvor jeg ikke gik i skole, men vi fandt en ny skole. 

Problemet var bare at i 7'ende klasse her i DK bliver man jo konfirmeret paa det tidspunkt. Og saa gaar man til konfirmations forberedelser. Og det gjorde jeg ogsaa. Og jeg blev noedt til at blive ved med at gaa sammen med den gamle klasse. Men til sidst kunne jeg ikke klare det mere, saa jeg gik til forberedelserne med den nye klasse, men skulle konfirmeres med den gamle. Den nye klasse blev konfirmeret foer mig. Og her i dk har vi noget der hedder "blaa mandag" , det er mandagen efter man har holdt festen, saa tager man med sin klasse ud og shopper og hygger sig og holder fest. Og bruger nogle af de penge man har faaet i gave. Jeg kom heldigvis paa min blaa mandag med den nye klasse, selvom jeg ikke havde holdt min fest endnu, saa gav min mor mig nogle penge saa jeg kunne hygge mig med mine nye klassekammerater. Jeg gik paa den nye skole fra sidst i 7'ende klasse til og med 9'ende klasse, og det var den bedste skole, jeg havde det saa godt der. Alle var venner med alle. Den gik desvaerre bare kun til og med 9'ende.

10'ende klasse tog jeg paa en anden skole. Jeg gik i en klasse som bestod af 5 piger og 23 drenge. Jeg har altid vaeret en rigtig drengepige ;o) Klassen her var ikke helt almindelig, det foregik nemlig saadan at man havde 3 almindelige skoledage og saa 2 dage paa teknisk skole. I oevrigt en rigtig god ide. Naa men det meste af det skoleaar gik smertefrit og vi havde det super sjovt. Saa lige pludselig, begyndte de fleste af drengene at vaere rigtig lede ved mig, kan ikke lige huske det helt praecist. Igen tror jeg det er det der med at jeg er en utrolig selvstaendig person, som er ligeglad med hvad andre syntes. Vi var denne her klike paa os 5 piger og saa nogle af drengene, og vi hyggede os rigtig meget og det var da heller ikke nogle af dem der var lede. Det var de andre drenge. Og jeg begyndte igen at blive ret ked af det. Ikke helt som sidst for jeg havde jo heldigvis mine venner.  

I denne her periode var det ogsaa at vi begyndte at gaa til fest og i den by hvor jeg boede var der et diskotek hvor man kun skulle vaere 16 aar for at komme ind. og som havde aabent 1 gang om maaneden. Engang havde jeg saa faaet nok af alt det her terror. Jeg tog en flaske og smadrede den og saa skar jeg mig selv op ad armen ude paa et ad toiletterne. Ikke for at begaa selvmord, jeg vidste paa det tidspunkt ikke hvorfor jeg gjorde det. En ad pigerne fra klassen fandt mig og jeg fik hende til at love ikke at sige noget til nogen. Og jeg lovede ikke at goere det igen. Men det skete igen og igen. Jeg skjulte det for min mor, men jeg tror jeg proevede at vise det til laerene, men der skete ikke noget. 

Det der med at skaere sig gjorde jeg i mange aar nogle gange flere gange om maaneden og andre gange maaske 1 gang hver 3 maaned, afhaengig af hvordan jeg havde det. For pokker da, jeg fik det jo meget bedre af det. Senere har jeg fundet ud af at grunden til at jeg fik det saa godt var jo fordi al den smerte jeg havde inden i mig kom ud og blev til noget materielt, istedet for bare at hope sig op indeni mig. For paa et tidspunkt bliver man altsaa traet af at graede. Set i bakspejlet saa burde jeg have snakket med en psykolog allerede efter foerste gang jeg blev mobbet, eller lige efter jeg havde skiftet skole pga af grunden til jeg skiftede skole. Jeg fik det jo ikke rigtig bearbejdet med nogen udover mig selv. Jeg talte jo ikke med nogen om det. Hverken om at blive mobbet eller det at skaere sig selv.

Jeg er ovre det nu og har ikke skaaret mig selv i 5 aar. Og kun meget faa af mine veninder ved hvad jeg har gjort. Jeg havde en krise for nogle aar siden da min allerbedste veninde pludselig var blevet veninder med Anne, de havde moedt hinanden via et studie og jeg blev rasende paa min veninde fordi hun fortsat ville vaere venner med Anne efter det hun gjorde imod mig. I virkeligheden var det jo Anne jeg selvfoelgelig var sur paa. Eftersom jeg er vokset op i en lille by blev hun jo med tidens loeb venner med alle mine nye venner. Men at hun flere aar efter skulle komme og stjaele min bedste veninde som er fra en helt anden by. Det blev bare for meget. Heldigvis tror jeg ikke de haenger ret meget ud sammen mere, men jeg frygter hvis jeg engang kommer til min venindes fest og Anne ogsaa er der. Det er jo saa mange aar siden, men jeg vil aldrig kunne tilgive Anne. Aldrig.

Jeg tror paa en maade man kan formindske mobning paa, ihvert fald i Dk, jeg ved ikke hvordan det er i Norge. Men det er at indfoere skoleuniformer, saa alle boern er klaedt ens. Kaerlig hilsen Mille Fabricius

EN MOBBEHISTORIE -nr.13- Sendt inn av "Sara"

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.



Hele for meg begynte i 1 klasse. Ble ertet fra dag en pga jeg stod for det jeg mente. Har alltid vært en liten jente med store meningen. Kanskje litt store for enkelte! Det jeg ikke visste var at dette kom nesten til å ta livet av meg. Den dag hvor jeg står idag vil ikke jeg unne min verste fiende. Dagen jeg kom i første klasse var jeg ikke sjenert. Presenterte meg for den jeg var og stod stolt og viste frem klærne jeg gikk i. Første ordet som kom ut var; "du er feit". Det var mitt første mobbeord som jeg fikk mot og det såret meg ikke den gang. Årene gikk og ord ble til handlinger. Den tøffeste på skole var "joakim", han var den som startet alt. Fikk alle til å stå å se på meg og begynne med ord. Da jeg kom i 5 klasse og enda ikke hadde sagt ifra til noen så gikk ting lengre. Det begynte i det små at "joakim" og vennene hans stengte meg inne på doen, den 4 gangen de gjorde dette så kastet de inn en røykbombe mens jeg var innestengt. Det hele endte med at jeg besvimte og måtte kjøres på legevakten. 

Det var en fryktelig vond tid. Alle ville ha svar, var det du som startet det? hvis ikke hvem var det? hvorfor gjorde de det? hva har du gjort de? tusen spørsmål som jeg ikke hadde svar på. Det verste er at jeg husker det. Jeg skulle ønske at de skadet meg så mye at jeg ikke husket det. Kanskje jeg hadde hatt et bedre liv da? Tiden gikk og ting roet seg. Joakim og gjengen ble glemt i mørket. Og jeg kunne kose meg med barndommen min. I slutten av 6 skulle jeg plutselig oppdage at Joakim og de hadde planlagt noe i lengre tid. Jeg husker dagen som den skulle vært igår. Jeg tror faktisk jeg aldri kommer til å glemme dagen. Dagen jeg vandrer ut av klasserommet og ser at Joakim og de står i enden av gangen. Redselen gikk gjennom hele kroppen og jeg visste virkelig ikke om jeg skulle grine, skrike eller løpe. Jeg var livredd. Jeg så de hadde sinne i øynene, et sinne jeg aldri kunne forstå meg på! Hvorfor meg? 
 Jeg kom til enden av gangen, prøvde å overse de og gå rett fram. da jeg skulle ta første steg i trappen kjenner jeg en hånd mot ryggen som presset meg nedover trappen. Jeg skrek idet jeg falt .. det stoppet ikke der, det var flere trapper, flere slag mot mot ansikten og flere spenn mot magen. Jeg kom ut fra det hele med en knekt arm og hjernerystelse. Jeg gikk bort til kontoret på skolen og jeg gren som jeg aldri hadde gjort før. Jeg prøvde å fortelle alt som hadde skjedd, men det eneste jeg fikk i svar var; Er du sikker på du ikke har gjort noe mot de siden de har gjort dette mot deg? 
Jeg stod der som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Mamma og de ble kalt inn til møtet. Vi snakket en god stund og Joakim og vennene ble også kalt inn. Foreldrene dies sa det bare var barneoppførsel og at det kom til å gå over. 
 Ting roet seg og tiden gikk... Da jeg begynte på ungdsomskolen følgte Joakim og en annen venn av han etter meg. De havnet i samme klasse og jeg trodde jeg hadde møtt døden. Problemer hjemme begynte å vokse, bestefaren min døde. Mannen som betydde mest for meg i livet var bare vekk, støtten jeg alltid hadde hatt var ikke der lengre. Jeg følte meg fryktelig tom og ensom. Hvem nå skulle skjønne og forstå? Det gikk et år uten noen problemer, ting var fredelig og jeg koste meg i ungdomstiden. Tiden var tøff for meg. Jeg var omringet av en familie med kreft. følte alt jeg hadde rundt meg visnet og at alle bare forsvant. Jeg bygget følelser inni meg og de vokste fort. 
 Da jeg kom i 9ende klasse begynte det igjen. Denne gangen var det ... ja. Får gåsehud av å tenke på det. Jeg sliter så mye den dag idag pga alt som har hendt og er fælt å tenke på at de personene har ødelagt så utrolig mye. Jeg skulle ha svømming, noe som jeg hatet. Som enhver jente på den alderen var jeg usikker på kroppen min og likte ikke meg selv i bikini eller badedrakt. vi koste oss og svømte rundt og lekte. Plutselig kjenner jeg at jeg blir dradd under vann. Jeg får meg ikke opp og får helt panikk. Tankene som gikk rundt i hodet mitt var; kommer jeg til å dø? hva skjer?
 Jeg var så fryktelig redd og visste virkelig ikke om jeg kom meg ut av det i live. Etter 40 min våkner jeg i ambulansen. De måtte ta munn til munn metode på meg for å få meg til live igjen. Joakim og truls ble hentet av politiet samtidig som jeg ble hentet med ambulanse. Læreren så hva de gjorde og ting ble gjort. Joakim og Truls ble utvist og jeg kjenner ikke de den dag idag. Jeg vet at Joakim har flyttet til oslo. Her er ironien. Han er flyttet til Oslo for å gå på politihøyskolen........ Jeg fikk virkelig sjokk når jeg fikk høre det. Den dag idag står jeg uten fotfeste. Jeg har vært for 2 mnd siden innlagt på haukeland på psy.avd . Jeg sliter med kraftig depresjon og angst. Jeg prøvde å ta livet mitt, men det gikk ikke helt som jeg ville... Akkurat nå smiler verden til meg. Siden jeg gikk i 9-ende klasse har jeg drømt om å redde liv, til å starte et liv som ambulansearbeider. Til høsten begynner jeg på ambulanselinjen og jeg kunne ikke vært mer stolt over meg selv. I fjor kom jeg ikke inn og har aldri vært så skuffet før i hele mitt liv. 
 Livet mitt for meg starter til høsten, det er da jeg får begynt med livet mitt og er da jeg kan begynne å skrive histore. Jeg vet at jeg har det bra nå og at jeg er mye sterkere nå enn det jeg var. `Det har gjort meg til en sterk person alt jeg har vært igjennom, men var det verdt det? jeg har tusen spørsmål i hodet endå. hvorfor meg? hvorfor akkurat meg? Eneste rådet jeg har er å tilkalle en voksen før det går lengre, bytt skole om du så må. Det kan risikere å ødelegge drømmer og det du står for. Aldri bli en mobber. Det er en fryktelig opplevelse å gå igjennom det å bli mobbet! Håper virkelig at de som blir mobbet der ute klarer å se et lys i enden av tunnelen. Det er virkelig et lys der, uansett hvor svakt det er! Man må bare stå på ! En dag når jeg er 40 år så kan jeg se tilbake og tenke, jeg kom meg virkelig gjennom det, hvor sterk er ikke jeg da? Jeg er nå 18 år og livet mitt begynner nå. Det er gale, men kanskje det er slik for noen?
 En ting jeg kan si med hånden på hjertet er at ting blir bedre. Man må bare ikke gi opp! Jeg blir irritert når jeg ofte hører; selvmor er for de feige. Jeg har lyst å trøkke opp i trynet og si: hva ville du gjort? er ikke så jævlig lett når du står rett opp i det. Alt du har vært igjennom i tiden gjør deg faktisk svak. det svekker deg ned på det laveste til du ikke har lengre høyde igjen! Men en dag vokser du opp igjen og da smiler verden til deg!
 Jeg har et flott liv nå. Utdannelsen min begynner nå. Jeg har flotte venner som jeg virkelig stoler på, en flott kjæreste som alltid har vært der for meg på det vondeste og de flotteste foreldrene som alltid har støttet meg. Selv på de feile valgene jeg har tatt! Stå på og ikke gi opp! Er alltid noen som våker over deg. 
Hilsen Sara

EN MOBBEHISTORIE -nr.12- Sendt inn av "Ida Marlene"

 

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

Idag er historien ifra Ida Marlene Mørk. Hun har også en blogg: www.idamoork.blogg.no



Du er ei hore!

 

 

Jeg trodde aldri noe sånt skulle skje meg. det var sånt som skjedde alle andre, ikke meg. jeg hadde ikke gjort noe, jeg hadde bare blitt født. jeg hadde en haug med fjortis fakter dere kanskje ikke likte, men jeg var ikke gamle jenta heller. og hår som eli hagen var inn, jeg elsket det. å ha så mye mascara at jeg slet med å blunke var også inn, jeg elsket det. å bruke BH var noe jeg ikke bare følte var inn, men noe jeg visste at alle jenter en gang burde begynne med, så ja... jeg begynte med det før dere. 

 

hun hadde ikke gjort noe. hun bare plagde oss. hun hadde blitt født! dessuten var hun fjortis, så utrolig fjortis. hun var bare 13, vi liker det ikke. håret var tuppert, og hun brukte mye sminke. for mye! æsj. hun brukte BH. så teit! hore! 

 

men likevel var jeg hore. jeg var ei skikkelig stygg hore. det var det dere sa, og skrev over alt på hele skolen. alle skulle få vite det dere mente om meg, selvom også alle så hvor dumt det egentlig hørtes ut. vi var så forskjellige. som rødt og rosa, dere var rødt, jeg var rosa. vi passet ikke sammen. 

 

 

så stygg hun var. den hora! vi skriver det på veggen på do. sånn at alle kan se det, henne også. da blir hun lei seg. nå tror alle vi er kule. vi turte å gjøre det. og vi så det. hun gråt. der inne... inne på doen! hun var ikke i timen etter. hun gråt. 

 

det var perioder jeg følte meg utenfor, jeg passet ikke inn. jo... det gjorde jeg. men ikke med dere. og på den tiden tok dere mye plass. mye plass for meg! ikke alle merket dere så godt som meg, men det var kanskje fordi dere ga med så mye oppmerksomhet. jeg var redd. 

 

hun passer ikke inn. ikke i vår gjeng. hun er stygg. 

 

 

vennene mine så det. i hvert fall noen! men ingen turte gjøre noe, og ingen hadde heller klart. ingen ville bli som meg. bli den som ble dyttet ned i bakken når det allerede føltes som man hadde nådd bunnen. jeg følte det sånn. tårene presset på. jeg kjente det, men turte ikke slippe de ut. øynene mine ble rare, jeg så utydelig. tårene ødela synet mitt i noen sekunder før de forsvant. de forsvant ut av øynene mine og nedover de bollete kinnene mine. de lo. jeg gråt. 

 

håper ingen ser det vi gjør mot henne. for om de gjør det, er det synd på dem. hun ligger på bakken nå. vi spytter på henne, det er gøy! vi gjør det. hun blir lei seg. øynene hennes glinser. gråter hun? ja. nå gjør hun det. haha. dette er morsomt. hun gråter! 

 

 

det var så tøft. jeg følte meg som en ball. kastet rundt, sparket rundt. jeg gikk av bussen, og gikk med vennene mine. men snart skulle vi gå hver vår vei. han skulle til høyre, hun skulle rett frem, og de to skulle bortover. jeg skulle til venstre... alltid til venstre. jeg var ikke den eneste som gikk til venstre. jeg la ikke merke til de før de begynte å rope ting etter meg. da merket jeg dem, slik de hadde ventet på. "hore", "langbein", "stygga" var tre ord som ble brukt. jeg husker ikke alt. jeg så tåkete igjen. var det tårene? ja... det var tårene.... nå rant de nedover de bollete kinnene mine igjen. vondt. fryktelig vondt. jeg var så svak. mamma? pappa? kan jeg få hjelp? 

 

 

hun er stygg. vi må fortelle henne hvor stygg hun er etter skolen. faen. hun går med noen. nei vent... nå skiller de vei. hun går til venstre! da går vi også den veien. merker hun oss? nei... rop noe! "hore!". jess. hun snudde seg. fortsett! "langbein". å så gøy. hun blir lei seg, jeg ser det! la meg prøve! "stygga". gråter hun? ja. nå gjør hun det. haha. dette er morsomt. hun gråter! 

 

 

den dagen fortalte jeg det til mamma og pappa. jeg maktet ikke å holde det inne mer. jeg var så svak. så alt for svak. hvert eneste ord drepte meg innvendig. det var rart. jeg så reaksjonen til mamma. hun ble lei seg. jeg så det. hun tok rundt meg. trøstet meg. jeg gråt. det var så godt. mamma har alltid vært best. det har pappa også. de hjalp meg. hysj! snakker de i telefonen? snakket de med skolen? ja... blir alt bedre nå? håper det. god natt. 

 

 

hore! hun sladret. jævla mammadalt. hun sladret! hvorfor ser lærerene så dumt på oss? hvorfor er de så sure? vi ble tatt ut av timen nå. lærerene skulle snakke med oss. hun var der ikke idag. hora altså! hun var sikkert hjemme. eller kanskje hun bare var hos tannlegen? nei. hun var hjemme... 

 

 

det ble bedre. mye bedre! lærere og familie hjalp. de var de beste! jeg var fri. ingen stygge ord ble slengt. jeg ble sterkere igjen. ingen som gikk til venstre når skolen var slutt. jeg gikk alene, og det var sånn jeg likte det. mye tryggere at det var sånn. jeg gikk alene nå, samtidig som jeg visste hvor mange som sto bak meg og backet meg opp. men de var gode de. de ville meg ikke vondt. jeg var fri. 

 

Hilsen ida Marlene mørk


 

EN MOBBEHISTORIE -nr.11- Sendt inn av "Mari-Anne"

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.




Som jeg sa innledningsvis syns jeg det er veldig fint at du setter fokus på mobbeofrene, men jeg er faktisk en av dem som ble sett på som mobberen, men endte opp med å bli den som ble mobbet av både medelever, lærere, andre voksne på skolen, foreldre osv. Jeg vet ikke om det er dette du vil høre om, men jeg velger allikevel å fortelle min historie - nettopp fordi dette er noe jeg tenker på hver gang jeg hører om mobbing, jeg tror nemlig at det kan være flere sider ved en mobbehistorie, og det er absolutt viktig å sette fokus på begge sidene.  
 Jeg er i dag en jente på 20 år, fra en middels stor by på Østlandet. Jeg har aldri hatt problemer med å få meg venner, så når jeg flyttet til et nabolag som 5-åring tok det ikke lang tid før jeg fikk meg en bestevenninne (som er en av de nærmeste også den dag i dag). Det ballet seg på og når jeg som 6-åring begynte på en seksårsgruppe hadde jeg plutselig mange nye venner. Men vi var tre stykk som holdt oss for det meste for oss selv, noe som ikke alle likte, s vi fikk klar beskjed fra de voksne om å være sammen med de andre jentene også - "alle skal leke sammen mentalitet", og det gjorde vi..  
 Ett år senere begynte vi på skolen startet jeg i en klasse med 10 andre jenter, fire-fem av oss som ble en såkalt "klikk". Jeg fikk ofte kommentarer fra et par av jentene som ikke var i denne "klikken" om at jeg var den peneste, den med lengst hår, den med blondest hår, den snilleste, den søteste osv. Jeg så aldri på meg selv som noen av disse tingene, men tok det helt sikkert til meg på en eller annen måte for det, det skal også sies at jeg ikke var den eneste som fikk slike kommentarer av jentene i klassen. Jeg var også en av dem som alltid var "kjæreste" men den tøffeste gutten i klassen. Lang historie kort, jeg var en av de "populære" (har aldri likt det ordet, man blir satt veldig i bås...), rett og slett. Og det ble lagt merke til, jeg var av dem som fikk lov til å synge på klasseforestillinger (selvom jeg overhodet ikke kan synge), stå ved siden av rektor når han skulle tale o.l. Jeg ble rett og slett lagt merke til, også av lærere, jeg velger å tro at slike ting skaper misunnelse blant medelever, og noen værre enn andre..  
 Jeg tror en av de første episodene jeg kan huske er at læreren min ba meg bli igjen i klasserommet etter at de andre hadde gått ut, da var jeg vel 8-9 år og gikk i 3. klasse. Jeg fikk beskjed om fra læreren at flere av jentene i klassen følte seg mobbet av meg, og hun lurte på hva vi skulle gjøre med det. Jeg husker det satt seg en klump i magen min den dagen, og jeg begynte å gråte. Jeg forsto det ikke, alle de jentene som var så opptatt av å leke med meg, de som gjerne ville at jeg skulle komme i bursdagen deres, de som ville at jeg skulle bli med dem hjem - noen av dem hadde sagt til læreren at jeg hadde vært slem mot dem, de mente jeg var en mobber. Læreren min skjønte nok fort at hun ikke kunne holde meg lenge inne i klasserommet, jeg gråt veldig og følte meg fryktelig urettferdig behandlet. Tenk, jeg var bare 8-9 år, men alle disse tingene følte jeg altså. 
Jeg snakket ikke med læreren min om dette på en stund, men det skal sies at den læreren jeg hadde frem til 4. klasse, hadde alltid en grunn til å gi meg skylden for et eller annet dumt som skjedde, og klumpen i magen hadde kommet for å bli. Jeg hadde mye vondt i magen etter dette, foreldrene mine skjønte ingenting - jeg som før gjerne ville på skolen med feber, klaget på magevondt og ville være hjemme. Jeg skjønte det ikke helt selv heller tror jeg, men det ble flere turer til lege, de snakket om kolikk for eldre barn, jeg husker til og med at jeg måtte ta ultralyd, men de fant aldri noe galt med magen min. 
Så begynte vi i 4. klasse, og en av jentene jeg var mye sammen med en periode snudde plutselig ryggen til meg, hun var en av de som i utgangspunktet ikke tilhørte "klikken" med meg og mine venninner, men var mest sammen med de andre jentene i klassen, vi var allikevel en del sammen i perioder, overnattet hos hverandre så fort vi fikk mulighet, var med hverandre hjem fra skolen osv. Jeg fant ut at hun hadde lyvd for meg, det var ingen stor ting, men jeg ville konfrontere henne med dette. Jeg husker ikke akkurat hvordan dette utartet seg, men det endte med at mammaen hennes ringte mammaen min og sa jeg hadde mobbet datteren hennes. Nok en gang var ordet der, jeg var en mobber - jeg skjønte det ikke, hvordan kunne noen kalle meg for en mobber? Jeg ville ingen noe vondt, jeg ville spørre venninnen min hvorfor hun hadde lyvd for meg, noe hun tydeligvis syns var ubehagelig. Hvorfor kunne hun ikke bare snakke med meg om det? Neida, hun lot som ingenting til meg, men snakket heller med moren sin når hun kom hjem. 
Og her ballet det seg på, det tok ikke lang tid før det oppsto en ny situasjon - her var det faktisk noe som ikke var så hyggelig gjort, den samme jenta ble "løpt etter" (en morsom lek sent på 90-tallet) av en av de større guttene på skolen. Det syns ikke denne jenta var noe moro i det hele tatt, så hun gråt og løp til læreren, gutten måtte forklare seg for lærerne - og han sa; det var jentene i klassen hennes som sa jeg skulle gjøre det. Han nevnte blant annet mitt navn, noe som ikke var så rart siden jeg var en av de 5-6 jentene som ba han om å løpe etter blant annet denne jenta. Så når læreren konforterte oss med dette, var det ingen andre enn jeg som turte å si stort, jeg ville unnskylde meg og forklarte hvordan jeg hadde vært en del av situasjonen, de 5-6 andre sa ingenting. Så trodde jeg alt var OK, det var jo i utgangspunktet bare en uskyldig lek, men den gang ei... 
Etter noen uker ble plutselig 3-4 av jentene (som ikke tilhørte "klikken" med meg og mine venninner) tatt ut av klasserommet av læreren som hadde ansvar for det sosiale på skolen. De var borte en stund, før jentene, ikke sosiallæreren, kom tilbake for å hente meg - bare meg. Jeg spurte dem på veien hvor vi skulle, de fortalte meg at vi skulle til skolens inspektør, dette sa de mens de smilte og lo seg imellom. Jeg blir vist inn på inspektørens kontor, hvor også sosiallæreren sitter -her blir jeg bedt om å ordne opp med de andre jentene. Hvorfor? Fordi de føler seg mobbet av meg. Jeg gir de visst stygge blikk, jeg sier stygge ting, jeg får folk til å ikke like dem osv. Hun ene har til og med en "hatbok" som hun så fint kaller det, der hun noterte seg alle de stygge tingene jeg gjorde mot henne, blant annet at jeg uken før hadde sagt hysj til henne i klasserommet. 
Jeg husker jeg var sint, følte meg fryktelig urettferdig behandlet, ville skrike og gråte, men det eneste jeg klarte var å gråte. Etter en stund ble de andre jentene bedt om å gå, jeg satt igjen alene med inspektøren og sosiallæreren. "Hva skal vi gjøre med deg?", "hvordan skal vi få deg til å slutte med dette?", "nå har vi fått så mange telefoner fra disse jentenes mammaer, at vi må finne ut hvordan du skal skjerpe deg", "nok får være nok!" Jeg forstod ingenting, virkelig, ingenting! Greit nok, vi var ikke alltid like snille mot hverandre, men det gikk alle veier, absolutt alle veier, innad i "klikken" og innad i den andre "klikken", hvordan kunne jeg være den værste av alle? Da jeg kom hjem den dagen fortalte jeg alt til mamma, hun ringte inspektøren - som nektet for alt. Hun mente at hun så vidt hadde vært tilstede, men jeg visste jo at hun hadde sittet ved siden av meg og sagt like mye som sosiallæreren. Mamma var sint, "Hvorfor ringte dere ikke meg?! Jeg skulle ha kommet å pratet med dere og gjerne også foreldrene til de andre jentene". Det ble gjort en feil fra skolens side, de beklaget seg, men det hadde gått utover meg. 
Jentene som hadde hentet meg inn på kontoret var kjempefornøyde, de hadde ordnet det slik at jeg fikk kjeft og at jeg ble dårlig likt av flere av lærerne, jeg snakket ikke stort mer med dem. Jeg visste de ikke likte meg, og jeg likte ikke dem lenger heller. Fra nå av snakket vi ikke mer sammen, vi hadde blitt to klikker som var mot hverandre. Og slik fortsatte det resten av årene på barneskolen. 
Så kom dagen vi skulle begynne på ungdomsskolen, 8. klasse - og enda en ny situasjon. Vi hadde ikke gått mange dagene på ungdomsskolen før jeg og et par av mine venninner måtte møte opp på en lærers kontor, sammen med et par av jentene fra barneskolen. Jeg hadde visst kalt en av jentene "søppel", men nå ville jeg ikke ha noe mer tull, jeg visste at jeg aldri hadde kalt noen søppel, både fordi det var en ting jeg aldri sa (skulle jeg sagt noe stygt til noen, ville jeg garantert brukt andre ord) og fordi jeg aldri snakket med noen av disse jentene, det hadde liksom blitt vår greie. Nok en gang følte jeg meg fryktelig urettferdig behandlet! Det hele viste seg å være en misforståelse, jeg hadde bedt en klassekammerat om å ta med søppelet (en jeg var "ordensmann" sammen med), da hun jeg skulle ha kalt "søppel" tilfeldigvis hadde stått der å hørt det, ikke hadde jeg lagt merke til at hun var der en gang. Misforståelsen ble ordnet opp i, og ingen av disse jentene turde å prøve seg på noe igjen. 
 I dag er vi 20 år og høflige mot hverandre (mødrene hilser omtrent ikke på meg den dag i dag), vi har så vidt snakket om de forskjellige hendelsene, men vi bare ler dem bort. Jeg velger å se på det som en læring, gjort er gjort og spist er spist, både dem og jeg har klart oss utmerket godt.  Hilsen Mari-Anne
Les mer i arkivet » Oktober 2010 » September 2010 » Januar 2009
MOT mobbing

MOT mobbing

24, Oslo

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?
Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. Når du forteller om andre mennesker, kan du finne på andre vanlige navn, eller tullenavn. Om du selv vil være anonym, kan du finne på et navn.

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg. Jeg startet og engansjere meg for dette på min egen blogg, og pågangen ble så stor at jeg valgte å opprette en egen blogg for dette.

Denne bloggen drives av anettemarie.blogg.no

brukere på siden nå!
Image and video hosting by TinyPic

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits